Årsutstilling Fotokunst 2020

Walking through nothingness is about transition. The way life forces us to change and adapt in new ways, which suits us better. The project conveys a sense of escaping, a sense of change. Going from one place in life that no longer suits us, adapting to another. It’s an inevitable happening that will pass you at some point in your life, and is therefore universal and relatable. The pictures in one sense can relate to a space of enclosure, feeling trapped, but it also can convey a feeling of escaping. These two contradictions play with each other back and forth, and provoke a familiar emotional state.

Bildet er ment å gi beskueren grobunn til å danne sin egen historie. Mennesker vil kunne assosiere tvil med personlige erfaringer eller opplevelser. Boblene i vannet indikerer at det har gått tid. Vannglasset har stått i ro lenge. Papiret er bulkete. Dette er bevisst fra min side, fordi det skaper skygger og gir bildet mer liv. Jeg syntes det var viktig å få frem at arkene er bladd i flere ganger, for på den måten å vise tvil. Folk har assosiasjoner til brev. Enten som avsender eller mottaker. Brev kan være positive og negative. Perspektivet jeg har valgt gir inntrykk av at en person sitter å ser ned på papiret. Kanskje vedkommende sitter å tenker og er i tvil om hva brevet skal inneholde. Skygger kan symbolisere tid. Siden de forandrer seg eller forsvinner når lys kommer og går. Dette prosjektet hjalp meg til å tenke mer igjennom hvorfor jeg tar bilder; Hva fotografiet skal formidle. Samt virkemidler som kan brukes for å få frem temaet.

The title of this project is taken from the title of a poem written by Maggie Smith. The poem talks about the hardships of life and how, to survive, we have to look for beauty in the darkest of places. In looking for potential - for good bones - the world can be fooled a kinder place. It strikes me what beauty can do with people, how it can aspire hope. I look for beauty everywhere, it’s the reason I photograph, read, talk, breathe. I find it in the way people move, speak, love - in words and colours and the light that hits my bedroom wall in the morning. Looking for good bones, everything seems lighter.

Dette er våren, slik Gunvor Hofmo beskrev den. Kanskje var det denne ensomheten hun kjente så godt. Lengselen etter menneskene, og etter virkeligheten. Jeg sitter i senga på rommet som er mitt hjem. I noen andre rom er det også mennesker, men de driver med andre ting. Bare jeg er i mitt hjem. Jeg ser opp i taket. Blikket danser langs stukkaturet, faller ned forbi bokhyllen og flyter ut på gulvet, inn i et bomullslerret som krøller seg sammen. I vinduskarmen står en bukett med nelliker og roser, alle på grener. Blomstene lever og er vakre. Gjennom vinduet smiler våren mot meg. Den vil fortelle at den har kommet, at jeg må ut og komme den i møte. Bading i Oslofjorden venter på meg, latter og vin i Birkelunden venter på meg, lyset venter på meg. Men i mitt hjem er det stille, og jeg er ikke en som bråker. Stillheten omgir meg, holder om meg. Vi er to som er en. Jeg kjenner varmen fra solstrålene og lukker øynene. Snart skal jeg reise meg og gå ut døra, ut i gatene. Det er bare ingenting som haster. Dette er våren, slik Gunvor Hofmo beskrev den.

This work explores the concept of landscape, merging images from distant planets with images taken from immediate surroundings. By merging seemingly incompatible worlds into a new universe, the image shows a strange, distorted dimension, shifting between the known and the unknown, creating a feeling laced with suspense and uncertainty. I investigate the dynamics of a landscape based on my assumptions of what a landscape can be. Rather than presenting a factual reality, an illusion is fabricated to conjure the realms of my imagination. This image incorporates time as well as space – a fictional and experiential universe, focusing on questioning thematics of existence.

This short video installation shows various scenes of rain, either right in the middle of it, or in the wake of its sometimes brunt, sometimes gentle force. I captured those scenes while walking on paths on the verge of oblivion, half-remembered scenes, painfully remembered ghosts, all connecting in the rain. With its hypnotising and soothing character, it pulls us into its spell, and we watch transfixed, as the water sloshes by – to the undiscerned eye it all seemingly the same, to the careful watcher, never a split second that is like the other. As everything we observe is subjective, these scenes will likely bring down a plethora of reactions to the viewer. Sometimes rain brings with it nothing but its gentle, soothing sound, hugging you like an infant and lulling you to sleep. Sometimes rain brings with it memories, of distant times past, of people, now mere ghosts in the rain, washing away. The water, from above to below, acting like a bridge between times and realities. When it is over, and stillness ensues, we may feel as replenished as we feel bereft, left with whatever the rain left in its wake. And somewhere inside we know, as we stare transfixed into the now empty skies, that one day, the rain will return. Sometimes, rain is more than just rain. Sometimes.

Reminiscence; what is it that is evoked in you by the sweet scent of the flowers? Devoured by the gaze, the sensuality of the wilderness while it meets the innocence behind the veil. How? A woman sighs, the genuine is being let out. We are all beautiful inside, and we bloom by night.

In this project we collaborated in the studio, exploring a technique inspired by Loreal Prystaj. The work explores the feeling of transitioning between expansion and surrender. With light and colour, we search for the diffuse difference between falling from something and having fallen into something unknown.

Hele tiden ser vi ting rundt oss men gir det ikke vår fulle oppmerksomhet. Hverdagslige ting vi ikke legger merke til nettopp fordi vi ser dem stadig vekk. Dette prosjektet handler om å nullstille blikket og søke informasjon i ting som ikke nødvendigvis gir mening. Det å prøve å forstå hvorfor blikket dras mot det udefinerte, det som ofte virker ubetydelig og tomt. Hvorfor er et tomt sete på toget iøynefallende? Eller vannkran som ikke slutter å renne? Et høst-tre? På en side er det også noe fint med uvissheten - det som gjør at blikket stadig er på vandring – på søken etter noe å feste seg ved. Ofte viser bildene en essens av stillhet, tomhet og en ide om tiden - tiden som står stille. I den to-minutters lange filmen utfolder det seg et abstrakt narrativ som skildrer hverdagens handlinger, rutiner og tilfeldigheter satt opp mot tomme scenarier – steder der det ikke skjer noen ting. Fotografiene på sin side viser til elementer i naturen som skiller seg ut og kan knyttes opp til de menneskelige følelsene ensomhet og tomhet som skildres i de to portrettene.

Bildeserien “At home I feel safe” fokuserer på samhold blant marginaliserte grupper av skeive minoriteter. Her avbildes folk over hele spekteret, med cisfolk og ikke-binære. Arbeidet fungerer som et trassig svar på de eksisterende binære kjønnsnormene som samfunnet har etablert, og illustrerer et samhold som disse selv måtte lage. Dette utforskes gjennom gruppe- og par dynamikker. En bemerkelig faktor er at alle har en kort sveis. Dette er gjort for å alminneliggjøre den korte buzzen også hos ikke-menn og for å underbygge dette er den eneste mannen avbildet med lengst hår. Stoffet blir likevel ikke dramatisert og fokuset er på en vennegjeng som tilbringer en dag i naturen, hvor de deler samtaler, latter og stillhet. I serien er at alle oppstilt på en demokratisk måte for å fremheve at alle uansett identitet hører sammen. I sentrum av begge serier ser begge gruppene, i hvert sitt bilde, inn i kamera med et ventende blikk, nesten som de venter på betrakterens formening om dem. Helhetsfølelsen, på tross av de seriøse blikkene, er en varm og god følelse av samhold og komfort. Fellesskapet avbildet gir endelig en form for inkludering som disse individene ellers ikke får fra samfunnet, og et bånd er blitt knyttet basert på tidligere felles erfaringer. Følelsen av tilhørighet blir uttrykt gjennom avslappede ansikt og senkede skuldre. Mennesker som ellers ikke hadde vært akseptert i samfunnet har funnet sin plass innen et queer fellesskapet og bryter med rammene som er forventet av dem. Formålet er at betrakter skal ta et steg tilbake, gå inn på seg selv og forhåpentligvis reflektere over deres opplevelse og definisjon av kjønn, identitet og uttrykk.

Når man setter dagligdagse objekter med ulik funksjon sammen, skaper dette en ny dialog mellom de. Motsatsen av disse objektene skaper en assosiasjon til både vekt og verdi. Objektene er presentert i samme bane som tradisjonelle produktfotografi som igjen understreker deres oppfunnet viktighet. Bildene kan kjøpes, pris kan diskuterast.

.-. ..- - . .-. . .-. .--- .-.- ...- .-.. .. --. - --- -.-- .-.-.- .--- . --. .... .- .-. .-.. .- --. . - . -. - ..- .-.. .-.. -.. . - . .-. -- . -. .. -. --. ... .-.. ---. ... - --- —. .--- . --. ...- . - .. -.- -.- . .... ...- .- .--- . --. ... -.- .- .-.. ... -.- .-. .. ...- . --- -- -.. . -

"Det er bare naturlig at de insisterer på å måle oss med den tommestokken de bruker selv, mens de glemmer at tidens tann ikke er lik for alle, og at vår søken etter egen identitet er like besværlig og blodig som deres var. Fortolkningen av vår virkelighet via mønstre som ikke er våre, tjener bare til å gjøre oss enda mer ukjente, mindre frie og enda mer avsondret." - Gabriel Garcia Marquez. Er det virkelig mulig for ett menneske å forstå et annet helt og holdent? Dette var et opprivende spørsmål som traff meg i forbifarten som jeg ikke var i stand til å besvare. Det var selvsagt noe underlig og banalt som hadde satt denne tanken i gang som fikk meg til å se meg selv utenfra, som et objekt, annerledes, eksotisk, og mindreverdig. Jeg innså at jeg hadde søkt meg selv (en ung svart mann som gjennomgikk ulike stadier i et forsøk på å få innpasse et samfunn som har formet han) og stilte alle unntatt meg selv spørsmål, som jeg, og bare jeg, kunne svare på.

Dette verket består av intime 17 portretter og 11 intervjuer. Portrettene står for seg selv da de viser enkeltindivider, men alt blir også sammenfattet i det sentrale videoverket. I bildene hadde de som ble portrettert kontroll over hvordan de uttrykte seg og den eneste veiledningen jeg gav dem var at jeg ville at de skulle forsøke å illustrere følelsen av ensomhet. I intervjuene som i filmen vises sammen med bildene har jeg snakket med enkelte av deltakerne om hvordan deres ensomhet føles. Bildene og samtalene fremstiller ikke nødvendigvis samme person. Ved å ikke knytte ord til person er håpet mitt derfor at verket skal si noe om hva ensomhet er snarere enn å si noe om den subjektive opplevelsen av det.

/ 'Shinrin-Yoku' / - «Forest bathing»; En japansk betegnelse for økoterapi. Naturens helbredende egenskaper. Min dragning mot naturen og å ta naturbilder, er den positive påvirkningen den har på meg. Det største bildet viser et dobbelteksponert bilde av elven og skogen, smeltet sammen. Naturen gir meg ro, fred og flyt. Et blikk mot et tre styrker meg, å skue utover et landskap beroligende. I skogen blir jeg renset fri fra overveldende stimuli og stress fra byen. Vitenskapelig frigjør planter og trær fytoncider; organiske substanser som har vist å blant annet hjelpe på humøret og redusere stress. Det roer nervesystemet og styrker immunsystemet. I de siste par månedene med en pandemi som sprer frykt og uro, er det godt å komme ut og finne roen. “In the woods, I feel that nothing can befall me … which nature cannot repair.” - Ralph Waldo Emerson https://qz.com/1208959/japanese-forest-medicine-is-the-art-of-using-nature-to-heal-yourself-wherever-you-are/

Hva skjer når noen forventer noe annet av deg enn du selv gjør? Serien utforsker dualiteten mellom å være både «sterk» og «svak», og problemene som kan oppstå når ens ytre fasade og indre følelsesliv ikke samsvarer med hverandre. Tematikken er inspirert av egne opplevelser fra oppveksten da jeg ofte ble oppfattet som et problembarn, mens jeg selv følte meg urettferdig behandlet.

"Hvorfor drukner han mens alle rundt puster? Hvorfor synker han mens alle rundt flyter? Er jeg fri hvis jeg er skamløs? Disse bildene formidler hvordan det føles å bli fengslet alene inne i et uunngåelig rom som omfattes av tomhet, ensomhet - skamløs og alvorlig depresjon. Du føler deg fullstendig hjelpeløs, trist. Nummen av følelser og ute av stand til å bevege deg. Jo mer deprimert du føler deg, desto mørkere kan tankene bli. Tiden går langsomt og du er fanget. Du sitter fast på et sted der du er satt inn av de du forestiller deg at lever et lykkelige liv. Du får panikk du begynner og stresse så sliter du med å puste. Hvordan er dine tanker og følelser når du er under vann og føler at du drukner mens alle rundt deg puster?"

Med utgangspunkt i samtaler har jeg sammen med modellene mine iscenesatt portretter som forsøker å si noe om dem på et dypere nivå. I samtalene har fokuset vært å bli kjent med modellenes bakgrunn og hvordan det har føltes å komme til en fremmed kultur. Portrettene kan sees på som en videreføring av samtalene og forsøker å illustrere det de to mennene har vært gjennom. Fotografiene er tydelig iscenesatt. De føles drømmeaktige og forteller på et vis også noe om hvor vanskelig det er å la enkeltbilder gjengi lengre personlige historier som rommer både positive og negative erfaringer.

I utstillingen har jeg valgt å vise to forskjellige verk ved siden av hverandre, som på hver sin måte tar for seg identitet. I Where is ken? fokuserer jeg på kvinnelig identitet og femininitet. Bildet inneholder klare visuelle referanser til 70-tallets glamorøse estetikk i tillegg til at det er en hommage til Wes Andreson. Kvinnene virker ved første øyekast glamorøse der de sitter på rekke og rad og leser, men ser man mer nøye etter er det også noe innstendig og nesten trassig i måten de stirrer på motemagasinene, Dette gjør at bildet føles kunstig og iscenesatt og at man ved nærmere ettersyn får en følelse av at sannheten nok ikke er så enkel som man kanskje tror. I Skjør identitet er fokuset å forsøke å finne ut om man som fotograf kan se identitet. I bildeserien portretterte jeg en person etter et sett med regler slik at han fikk mye av kontrollen. De endelige resultatene er en blanding av flere fotografier fra samme økt og er sånn sett en slags collage av tiden jeg tilbragte med modellen på location. Bildene har en gjennomgående estetikk som hinter til scrapbooking, samtidig som det virker moderne fordi det er gjort digitalt. Jeg valgte å ta med et backdrop for å skille modellen fra bakgrunnen for å forsterke ideen om at bildet har tatt modellen ut av sammenheng. Hvordan kan man virkelig få fram identitet? Valgene jeg har gjort i redigeringen har vært for å fremheve det jeg ser på som viktig i modellens identitet, samtidig som alle valgene mine stjal identiteten hans ved å prosjektere min egen. Dette er fasinerende, for selv om man prøver å beskrive eller fremstille noen andres identitet så kan man aldri få det til. Vi kan bare prøve å løse noe så komplekst som hva et annet menneske er, og det er det som gjør det både så vanskelig og utrolig fasinerende.

«Portraits of a lucid dream» er en fotoserie bestående av fem selvportretter i svart/hvitt og farge Jeg har hentet inspirasjon fra surrealistenes vekt på det underbevisste og har valgt å ta med meg biter av dette. Bildeserien forteller om en introspektiv reise og begynner med et individ oppslukt av tanker. Etter det første bildet går serien så videre til det jeg ser på som «drømmestadiet». Dette stadiet består i serien av tre bilder som portretterer individets sinnsstemning i relasjon til det ukjente, tid, og det å bli konfrontert med sitt tidligere jeg. I serien presenteres disse tematikkene som fysiske manifestasjoner i form av menneskeskikkelser, før serien avrundes med et bilde som for meg representerer det å kunne slå seg til ro og fylles med selvaksept rundt hvem man er.