Fotosalong med Erland Kiøsterud

Erland Kiøsterud

Skjønnhetens økologi

Essay

Midt i vår overforbrukende, militærindustrielle monokultur er en mer intelligent måte å organisere oss på i ferd med å ta form; vi er på vei fra en antroposentrisk forståelse av verden, der mennesket er alle tings mål og mening, til en økosentrisk forståelse av verden, der ivaretagelse av økosystemet jorden er menneskets mål og mening. Hva betyr det for kunsten? Skjønnhetens økologi er et forsøk på å avsette noen sporløse skritt på veien mot en økosentrisk estetikk, skrevet av et menneskedyr som søker hjem i økosystemet.

I sine seneste essaybøker har Erland Kiøsterud med stor kraft søkt å beskrive og analysere hvordan vår eksistens som natur – ikke over eller ved siden av, men i naturen – må få konsekvenser for hvordan vi forstår verden og oss selv, og måten vi tenker forbindelsen mellom natur, kultur og kunst på. Skjønnhetens økologi er et fortellende essay og et bud på en ny estetikk: Gjennom et utvidet, inkluderende og utsatt jeg undersøker Kiøsterud hva skjønnhet kan være i et økosentrisk perspektiv, og sammenfatter en rekke sentrale temaer fra forfatterskapet i en bok som også kan leses som et litterært manifest.

Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) fikk han Riksmålsforbundets litteraturpris. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur, og gjennom sine essaybøker har Erland Kiøsterud i senere år undersøkt mennesket vold mot naturen som forutsetning for vår eksistens. Essayet Skjønnhetens økologi utkommer samtidig med romanen Fire norske sanger.

‍