Ambivalent hyllest

‍

Hva er det ved nettopp filmskaperne og kunstnerne Ingmar Bergman, David Lynch, David Hockney og Arnold Haukeland som fascinerer deg? Ser du noen fellestrekk hos dem?

Jeg har et ambivalent forhold til disse kunstnerne. På den ene siden er jeg oppriktig fascinert av arbeidene deres, og på den andre siden har jeg hatt lyst til å utfordre dem litt. De har vært irriterende bra som menn! De har fått en selvfølgelig plass i kunsthistorien, og jeg har vært interessert i å gå i dialog med dem fra mitt eget ståsted som kvinnelig kunstner.

Særlig i møte med David Lynch og David Hockney har jeg ønsket å eksperimentere med kjønn og feminisme, og undersøke hva som skjer når jeg går inn i deres kunstneriske universer med min egen kvinnelige tilnærming. Det handler ikke om å etterligne dem, men om å bruke arbeidene deres som en anledning til å prøve ut noe selv. Jeg synes det er spennende å se hva som oppstår i dette møtet, og om det er mulig å forskyve perspektivet litt.

Jeg er opptatt av hvordan kunsthistorien er blitt skrevet, hvem som har fått definere den, og hvem som har fått lov til å være de store, nyskapende kunstnerne. Samtidig er jeg ikke interessert i å redusere disse mennene til representanter for en patriarkalsk kunsthistorie. Jeg liker jo arbeidene deres! Det er nettopp derfor det er interessant å gå i dialog med dem.

Jeg tror også det finnes noen fellestrekk mellom alle fire. De har skapt sterke, personlige universer og vært tro mot sine egne måter å se verden på. De har ikke nødvendigvis vært opptatt av å gjøre seg forstått, og de har gitt seg selv frihet til å utforske, eksperimentere og bevege seg mellom det vakre, det absurde og det ubehagelige.

For meg er HOMMAGE både en hyllest og en form for kunstnerisk motstand. Jeg vil gjerne vise at man kan beundre kunstnere og samtidig stille spørsmål ved posisjonen de har fått. Og kanskje er det nettopp i den kombinasjonen – mellom fascinasjon, irritasjon, humor og lysten til å eksperimentere – at mine egne filmer oppstår.

‍

‍

Den nyeste filmen i utstillingen din på Digitaliseum i Malmø er Hammars, som du laget under et residency-opphold på Fårö. Kan du fortelle om denne kortfilmen?

Hammars ble til under et residency på Bergmangårdarna på Fårö i juli 2019. Jeg har tilbrakt flere uker på Fårö hver sommer i over 30 år, men hadde aldri tidligere fått anledning til å besøke Bergmans private eiendom Hammars. Det var derfor spesielt å få komme inn på dette stedet, som han bygde i 1967 og hvor han bodde store deler av livet.

Da jeg endelig fikk tilgang til huset og omgivelsene, var jeg mer opptatt av å være til stede og se hva som faktisk var der. Jeg filmet stedet, landskapet, sporene etter et levd liv og stemningen som oppstår når man oppholder seg et sted som bærer på så mye historie.

Det er en dokumentarisk film, men jeg vil ikke si at den først og fremst handler om Bergman som person eller filmskaper. Den handler også om mitt eget møte med stedet. Hva skjer når vi kommer tett på et sted vi har forestilt oss noe om gjennom mange år? Hva er det vi ser, og hva er det vi selv legger til?

Jeg synes det er interessant at et sted kan være så sterkt knyttet til én person, samtidig som naturen og omgivelsene eksisterer uavhengig av ham. For meg ble filmen en måte å undersøke dette på. Jeg ønsket ikke å lage et portrett av Bergman, men å være til stede på en plass hvor han hadde satt tydelige spor.

‍

‍

Casa Randi ble også til under et residency-opphold. Kan du fortelle om filmen og stedet den er filmet?

Casa Randi laget jeg i 2018, under et to ukers residency i Arnold Haukelands studio på Tenerife. Jeg var der sammen med familien min, og filmen består av bilder fra huset Casa Randi, som ligger i en liten landsby.

Jeg opplever at det å komme til et nytt sted gir meg en mulighet til å se annerledes. Man bryter litt med de vante rutinene sine, og plutselig legger man merke til ting man ellers kanskje ville gått forbi. Jeg liker den prosessen, hvor man ikke nødvendigvis vet helt hva man leter etter, men er åpen for det som dukker opp.

Oppholdet på Tenerife handlet også om å være sammen med familien og å finne en annen rytme i hverdagen. Jeg arbeidet med tegning og film, og var opptatt av å observere omgivelsene og være til stede i dem.

Casa Randi er en kortfilm på åtte minutter. Den er ikke laget for å fortelle en tradisjonell historie, men for å undersøke et sted gjennom bilder. Jeg tror jeg har en tendens til å bli fascinert av steder som rommer spor av menneskers liv, og av forholdet mellom det private og det offentlige, mellom det vi ser og det vi bare aner.

Det er også noe fint ved å arbeide i et hus som har en forbindelse til Arnold Haukeland. Jeg var der ikke for å rekonstruere hans kunstneriske praksis, men for å bruke tiden og rommet til å finne frem til mitt eget uttrykk.

‍

‍

Har det vært utfordrende å gi seg i kast med såpass ruvende, mytologiserte og kanoniserte kunstnere og filmskapere?

Ja, det ligger jo en viss risiko i det. Dette er kunstnere som allerede har fått en enorm plass i kunsthistorien, og som mange har sterke meninger om. Men jeg tror ikke jeg hadde klart å lage filmene dersom jeg hadde tenkt for mye på det.

For meg er det viktig å beholde en viss naivitet i møte med kunsten. Jeg må få lov til å være nysgjerrig, gjøre mine egne observasjoner og stole på at det jeg selv er opptatt av, har en verdi. Hvis jeg skulle forsøke å leve opp til forestillingen om hva man bør si eller gjøre når man nærmer seg Bergman, Hockney, Haukeland eller Lynch, ville jeg sannsynligvis blitt ganske handlingslammet.

Jeg har heller ikke forsøkt å konkurrere med dem eller lage noe som skal måle seg med verkene deres. Det ville vært et merkelig prosjekt. Jeg har laget fire filmer med utgangspunkt i min egen interesse for dem, og i noen tilfeller i konkrete steder eller verk som har betydd noe for meg.

Samtidig synes jeg det er spennende å undersøke hvordan vi forholder oss til kunstnere som har blitt så store at de nesten overskygger menneskene de en gang var. Vi kjenner navnene, historiene og mytene, men hva skjer når vi selv går inn i disse rommene, ser på verkene eller forsøker å forstå hva som opprinnelig fascinerte oss?

Jeg tenker at HOMMAGE også handler om å gi meg selv lov til å gå i dialog med kunsthistorien. Jeg har arbeidet med film og billedkunst i mange år, og jeg er fortsatt nysgjerrig på hva jeg kan finne ut. Det er kanskje det viktigste: at jeg ikke trenger å ha alle svarene før jeg begynner å arbeide.

‍

‍

SABINA JACOBSSON ER ER LÆRER I FILM- OG VIDEOKUNST PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE. UTSTILLINGEN HOMMAGE   VISES PÅ DIGITALISEUM I MALMØ TIL OM MED 14. NOVEMBER 2026. SE MER AV SABINA PÅ SABINAJACOBSSON.COM.