Bli kjent med: Inger Lise Hansen

‍

Hvordan kunst lager du?

Jeg arbeider med eksperimentell film, video og animasjon. Mine arbeider er ofte eksperimentelle kortfilmer, men også videoinstallasjoner. Det siste arbeidet jeg laget var installasjonen DAM, med til sammen tre monitorer og tre større projeksjoner. Den var stilt ut på Atelier Nord nylig.

Jeg var fascinert av demningers funksjon og arkitektur. At de virker solide og permanente men at de samtidig er sårbare for naturkatastrofer og sabotasje. Alle skjermene viste fragmenter av Kykkelsrud demning i Glomma i forskjellige vær og vannforhold. Bildene er tatt opp med forskjellige filmformat og hastigheter. Installasjonen er uten lyd.  

I tillegg til billedkunstutdanning og MFA i eksperimentell film fra San Francisco Art Institute, har jeg bakgrunn i stop-motion animasjon, og bruker prinsipper og metoder fra denne teknikken i en ganske utvidet form. For eksempel med å lage animerte kjøringer og kamerabevegelser. Jeg er opptatt av tid og hvordan man kan transformere den gjennom forskjellige kamerateknikker.

Jeg arbeider ofte ute i den virkelige verden med å observere arkitektur og landskap gjennom diverse filmformat, kameraer og linser. Der blir mye overlatt til tilfeldigheter som lys og værforhold og jeg liker at disse uforutsigbarhetene blir en drivende del av verket. Gjennom disse teknikkene oppsøker jeg et delvis abstrakt uttrykk, hvor tid og rom er transformert men man gjenkjenner biter av stedene og materialene. Jeg leter etter en slags parallell tid og logikk, som kan åpne opp for kritiske og filosofiske spørsmål.

I de siste årene har jeg begynt å bruke stillhet som et aktivt virkemiddel. Jeg har et gradvis hørselstap og bruker erfaringene fra det som inspirasjon og materiale. Det har et stort potensial.
 

‍
Hva var det som gjorde at du begynte du å lage videoverk?

Jeg begynte min billedkunstutdanning i London med fokus på grafikk, fotografi og tegning. En av mine første lærere var kunstneren Sonia Boyce og hun påpekte: «Your drawings look like they are running of the page, maybe you should try film?». Jeg tenkte ikke mer på det men tilfeldigvis var det en filmavdeling med dype røtter i eksperimentell film på den neste skolen min, University of East London. Så jeg begynte å fremkalle 16mm film og eksperimentere med filmmaterialet. Etterhvert også animasjon med objekter, tegninger og selvlagde lydspor. Jeg oppdaget at stop-motion animasjon er en helt naturlig uttrykksform for meg, nesten som å puste!

Den gang, på 80-tallet, var videomediet mye mer tungvint enn å bruke enn 16mm Bolex og Super 8. Video betød svære tunge kameraer med separate kassettopptakere og dårlig oppløsning. Det var ikke mulig å filme bilde for bilde for å animere. Jeg bruker fremdeles fotokjemisk film og mitt Bolex kamera er ofte med meg ute på location, men jeg redigerer på data, og viser for det meste på video. Jeg liker veldig godt mulighetene med all denne overlappingen.
 

‍
Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?

Det var i London, da jeg var 22 år og bestemte meg for å begynne på Foundation Course in Art and Design ved East Ham College of Technology. Da hadde jeg bestemt at dette var den rette veien for meg. Ingenting annet fristet fordi jeg hadde oppdaget mitt frirom og kjente at jeg kunne uttrykke meg visuelt. Det ga meg et enormt driv og energi til å «carve out my own niche».
 
Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Jeg elsker friheten til å skape mitt eget uttrykk og bestemme arbeidssted og tidsrammer, og å utvikle prosjekter over tid. Jeg elsker å være min egen sjef og være ute et eller annet sted på location for å gjøre filmopptak. Det er fantastisk. Noen ganger kan det være litt vel ensomt, slik som å sitte i lange perioder foran datamaskinen. Den kommersielle kunstverdenen er noe som jeg ikke kan forholde meg til, det å bli evaluert i forhold til pris og verdi.

Jeg bodde i London i 25 år og likte veldig godt virvaret der av alle mulige uttrykk og kunstformer, bevegelser og sjangere side om side. Her i Norge er miljøet lite og det har vært mer ensporete trender. Men dette er litt i endring. Vi har gode støtteordninger som det ikke finnes sammenligning til. Dette må vi sørge for blir fordelt på flere og verne om, det er ingen selvfølge at det fortsetter.

Det jeg liker minst er å bruke mye tid på administrasjon, søknadsskriving, regnskap og rapportering. Men det er også nyttige prosesser og mye heller det enn all verdens andre jobber!

‍

 
Har du ett verk eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?‍

Det må være surrealisten Jan Švankmajers film «Dimensions of Dialogue» fra 1982. Jeg oppdaget Švankmajer mens jeg studerte billedkunst i London og den filmen gjorde enormt inntrykk på meg med alt som går i oppløsning og blir transformert gjennom stop-motion animasjon.
‍

Så høsten 1991 dro jeg til Praha i en gammel folkevognbuss og jobbet ett år som praktikant i Jiri Trnka Atelier. Det lå inne i Barrandov studios rett utenfor Praha, som er Tsjekkias svar på Hollywood. Dette var tilfeldigvis akkurat under Fløyelsrevolusjonen så Švankmajer selv hadde forsvunnet og studioet var i en overgangsfase fra statelig eid under kommunismen, til privat produksjonsselskap. Ni av ti regissører var permittert og det var mest tomme atelierer. Men den gammeldagse strukturen i produksjonen fortsatte og jeg fikk bare lov til å se på animatørene når de arbeidet, men ikke røre noe. Etter noen måneder ble dette uholdbart og vi var to praktikanter som protesterte. Da fikk vi bruke et av de tomme studioene til å lage våre egne filmer. Vi kunne plukke utstyr og rekvisitter fra skap og lager som vi ville!

Ellers er det en lang rekke eksperimentelle filmer og kunstverk som har vært inspirerende for meg, fra Ernie Gehrs «Sidewalk Shuttle» til Rachel Whitereads «House».

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg til kunstnere?

Vær åpen for å eksperimentere og oppdage nye perspektiver. Men, man trenger ikke forstå alt på en gang fordi læringen er livslang. Viktigst av alt er å ikke slutte selv om det blir motgang. Det er både et eventyr og hardt arbeid å finne sin egen stemme og etablere sin praksis. Den biten må man gjøre helt selv. Spesielt som nyutdannet kan det være en del friksjon og kanskje noen som syns man burde finne på noe annet! Ikke hør på dem!
Så vil jeg anbefale å reise ut av Norge i perioder.

INGER LISE HANSEN ER EN NORSK KUNSTNER MED BAKGRUNN FRA EKSPERIMENTELL FILM OG ANIMASJON. JANUAR-FEBRUAR 2025 VISTE HUN UTSTILLINGEN DAM PÅ ATELIER NORD.

‍