OFKS Blogg

fotobok

Fargefotografier fra en svunnen tid

9/22/2020

Stikkord:

No items found.
Den nye boken «Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet» viser verden på starten av 1900-tallet fotografert i slående farger. Vi har snakket med Kjetil Jakobsen, professor i historie ved Nord universitet, om boken og Albert Kahns i verdenssammenheng unike fotoarkiv:
Bilde fra boken Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet. Foto: Département des Hauts-de-Seine, musée Albert Kahn.

Du er aktuell med boken «Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet», som du har redigert og til dels skrevet sammen med Trond Bjorli. Kahns arkiv regnes som den kanskje viktigste samlingen av tidlige fargefotografier i verden. Kan du fortelle om Kahn, dette særegne arkivet og hvordan det ble til?
 
Planetarkivet sies å inneholde omtrent to tredjedeler av all tidlig fargefotografi i verden. Samlingen inneholder 72 000 autokromopptak fra rundt 60 land som Albert Kahns fotografer tok mellom 1908 og 1932, sammen med 183 000 meter med film, i hovedsak svart/hvitt stumfilm, fra omkring 50 land i fire verdensdeler. I tillegg omfatter samlingen 4000 stereofotografier, i hovedsak fra årene før Planetarkivets offisielle etablering i 1912. 

Den rike investoren Albert Kahn ble fascinert av det potensialet de nye mediene hadde til å fornye vitenskapen og bidra til økt mellomfolkelig forståelse. Rundt år 1900 utfolder det seg en medierevolusjon, de analoge elektroniske signalmediene blir til; film, grammofon, radio, telegraf og altså også autokromplaten som er ekte fargedias. Tid- og stedserfaring kan bevares gjennom signaler, uten å måtte kodes om til symboler. Livet fanges inn og arkiveres. Kahn-kretsen lanserte en serie initiativer for å fremme samfunnsforskning, dokumentasjon og kulturutveksling og samlet mye av det i Kahns utopiske parkanlegg i Boulogne, vest i Paris. Den såkalte Boulognekretsen, finansiert av Kahn og ledet av filosofen Bergson ble utgangspunktet for det som i dag er UNESCO.  Mange av tidens fremste kunstnere, forskere og politikere møttes jevnlig til samtale i Kahns parkanlegg, der også Planetarkivet ligger. Bergson sa om Kahn og denne kretsen:  ”Hvis noen gang, som følge av arbeidet som gjøres i Genève, ’det menneskelige samfunnet’ blir en kropp, så vil man kanskje si at Boulogne-kretsen gjorde noe for å forberede en sjel til det.”

Bilde fra boken Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet. Foto: Département des Hauts-de-Seine, musée Albert Kahn.

Kan du fortelle litt om boken og dens ulike bidragsytere?

Dette er det første heldekkende verket om Kahn-arkivet på et annet språk enn fransk, skrevet av fagfolk. Ti forskere fra sju land bidrar, blant dem historikeren Jay Winter, arkivteoretikeren Wolfgang Ernst og filmforskerne Paula Amad og Trond Lundemo. Vi er spesielt glade for å ha med oss den nyeste franske forskningen på feltet, de unge forskerne Valérie Perlès og Anne Sigaud leverer oppsiktsvekkende bidrag. Kahn-samlingen har et eget museum i Paris og her drives det mye forskning i samarbeid med universitetene. Fotohistoriker Trond Bjorli skriver om norgesdokumentasjonen i verdensarkivet, mens jeg særlig har vært opptatt av den rollen som Kahns nære venn Henri Bergson spiller som motivator og ideolog for Kahns prosjekter, deriblant planetarkivet. Det handler om å finne uttrykk for en ny slags kosmopolitisk tids- og stedserfaring, muliggjort av tidens medierevolusjon.
 

Bilde fra boken Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet. Foto: Département des Hauts-de-Seine, musée Albert Kahn.

Fotografiene i dette omfattende arkivet stammer fra 1909-1932, en periode som vi kjenner best fra fotografier og film i svart-hvitt. Hvordan vil du beskrive virkningen av å se et så omfattende billedmateriale fra denne tiden i farge? Fargefotografiene i arkivet og boken er fotografert i en særegen teknikk kalt autochrome, som gir bildene en helt egen aura og fargepalett. Kan du si noe om denne den gang banebrytende teknikken? 

Det var et lite ”sjokk” å bli kjent med denne billedskatten. En historisk periode som man har vent seg til å se i svart/hvitt-fotografier og som maleri, presenterer seg brått i realistiske og ekte farger. En del av sjokket har å gjøre med kvalitetene i den fargeteknologien som ble brukt. Autokromene har en nydelig distinkt fargegjengivelse, kanskje vakrere enn noen annen fotografisk fargeteknologi. Og de har tålt hundre års lagring svært godt, uten synlig endringer i fargene. Det er som å se en historisk verden på ny, gjenopplivet, annerledes og likevel velkjent.

Denne subjektive opplevelsen har imidlertid endret seg noe nå som det er blitt vanlig å fargelegge sort/hvitt-bilder gjennom datamanipulasjon. Men selv om denne teknologien skulle bli perfekt, vil likevel de ekte fargebildene i Kahn-arkivet skille seg ut. Det finnes ikke noe universalmedium, enhver formidlingsteknologi er bærer av en bestemt sensibilitet, en estetikk. Slik også med autokromen. Dette skriver vi mye om i boken. Samtidig skal man være oppmerksom på at det er en teknologisk nyutvikling – digitaliseringen – som gjør disse gamle fargeplatene tilgjengelige igjen. Autokromene vender tilbake i digitalisert form og som noe annet enn det de var. Flere av bidragsyterne reflekterer grundig over implikasjonene i at fotografisk materiale bundet til glassplater og framvisningsutstyr, nå omformes til en abstrakt matematisk form. Finnes Planetarkivet fortsatt eller er dette noe nytt og annet?

Autokronomen skapes gjennom et maskineri, men det var en svært human teknologi, den lange eksponeringstiden gjør at folk poserer for autokromisten, nesten som for en maler. Nettopp maleriet og skjønnheten i det den gang nye impresjonistiske maleriet, som baserte seg på den samme nyutviklingen i optisk vitenskap, var en viktig inspirasjonskilde for de tidlige autokromistene og for Planetarkivets prosjekt med å gi hverdagslivet, hverdagsmennesket og menneskets relasjon til naturen en ny verdighet, gjennom fargefotografiet.

I bokas epilog trekker Wolfgang Ernst trådene framover i tid. Hva skjer med arkivet når datateknologien åpner for lesemåter som er helt annerledes enn hva Kahns generasjon kunne tenke seg. Og hva med framtidens verdensarkiver med materiale fra digital overvåking, skapt av maskiner for maskiner?

Bilde fra boken Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet. Foto: Département des Hauts-de-Seine, musée Albert Kahn.

Du er redaktør for boken, sammen med Trond Erik Bjorli fra Norsk Folkemuseum. I 2011 jobbet dere sammen om en bok og en utstilling om en fotografisk reise i Norge i 1910, som ble foretatt for Kahns arkiv. Kan du fortelle litt om denne norske tilstedeværelsen i arkivet? Og hva var det som gjorde at dere ønsket å jobbe videre med Kahns rikholdige arkiv?
 
Trond Bjorli ringte fra Norsk Folkemuseum våren 2010 og ville ha hjelp av en franskkyndig historiker til å lage utstilling om den første fargefotografiske dokumentasjonen av Norge, utført i august og september 1910 av franskmannen Albert Kahn og hans fotograf Auguste Léon, med Anders Beer Wilse som guide. I september 2010 kjørte vi Sør-Norge rundt i Tronds romslige og lunefulle gamle Citroën for å finne igjen og refotografere motivene som ble dokumentert for Verdensarkivet i Paris nøyaktig hundre år tidligere. Noe var nesten som før, selv om tregrensa har klatret. Den store naturødeleggeren er overraskende nok ikke veier og kraftstasjoner, men hyttebygging med tilhørende alpinanlegg. Kanskje skulle disse bildene også blitt en utstilling? Den fargefotografiske dokumentasjonen fra 1910 ble til en utstilling på Norsk Folkemuseum i 2011. Katalogen var en egen bok som ble utgitt på Press forlag og den ble svært populær. Selv satte jeg særlig pris på 3D filmen som vi lagde for utstillingen med utgangspunkt stereobildene som Kahn-følget tok i 1910 og som viser Norge anno 1910 i helt autentisk 3D.

Min motivasjon for å fortsette å arbeide med materialet har å gjøre med at det overskrider skillet mellom teknologi og vitenskap på den ene siden, kultur og politikk på den andre. Det meste som skjer av kulturell og politisk endring i vår verden er helt infiltrert i teknologi og vitenskap og disse prosessene må tenkes sammen. Kahn-arkivet gir en unik mulighet til å studere slike prosesser historisk.

Bilde fra boken Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet. Foto: Stiftelsen Norsk Folkemuseum.

Boken "Cosmopolitics of the Camera: Albert Kahn’s Archives of the Planet", redigert av Kjetil Jakobsen og Trond Bjorli, er utgitt på forlaget Intellect Books. Boken kan bestilles via forlagets hjemmeside.

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film- og videokunst». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningoslofotokunstskole.no.

Liknende artikler

Ingen liknende artikler