Bilder av Gjerdrums landskap og historie

‍

Du er aktuell med utstilling på Fotografiens Hus. Hva viser du der?‍

Jeg viser en del fotocollager, en av dem presentert i form av en billboard-inspirert skulptur. De fleste collagene kombinerer landskapsfotografier fra Gjerdrum tatt av den lokale bonden Finn Stokker (96 år) med mine egne nærstudier av jordsmonn, spor etter menneskelige inngrep, stein og røtter osv. Mine fotografier er alle tatt i skredgropa etter kvikkleireskredet som gikk natt til 30/12 2020 og er tatt parallelt med at kommunen jobbet med gjenopprettingen av området.

Jeg viser også fotografier fra Ravineskogen, en liten bit med skog som løsnet under skredet og fulgte med leira ca 500 meter og så etablerte seg på ny grunn. Kommunen har valgt å beholde den, selv om dette har vært veldig kontroversielt. Noen opplever den som en smertefull påminnelse om katastrofen, mens andre nærmest har forholdt seg til den og brukt den som et slags minnesmerke.

‍

‍

Bildene i utstillingen stammer fra en bok som lanseres senere i høst. Kan du fortelle litt om boken og arbeidet med denne?

Boken er laget på bestilling til LANDART Gjerdrum, som inviterte meg til å lage en fotokunstbok med utgangspunkt i Gjerdrums landskap og historie. Liva Mork og Mari Meen Halsøy, kuratorene og kunstnerne bak LANDART, kjente til Y-blokka prosjektet mitt, og foreslo at jeg kunne jobbe med skredområdet - begge stedene er jo et åsted for en forferdelig hendelse og således også en del av et kollektivt minne.

Bokprosjektet har utviklet seg over en periode på to år og i tråd med det som har opptatt meg på mine jevnlige reiser ut til Gjerdrum for å fotografere. Parallelt med fotograferingen har jeg søkt og lett opp historiske fotografer av landskapet i Gjerdrum, for jeg hadde hele veien et ønske om å jobbe med collager i boken.

Til å begynne med var jeg veldig opptatt av jordsmonnet og spor etter inngrep i skredområdet, og jeg fotograferte primært dette mens jeg gikk rundt blant gravemaskiner og lastebiler som flyttet på masser i skredområdet. Etterhvert dreide fokuset seg over på Ravineskogen og kommunens valg og prosess i forbindelse med gjenopprettingen. Resultatet har blitt en bok som gjennom fotografier og fire svært ulike tekster belyser historien og prosessen, samt fortolker Ravineskogen som et minnesmerke.

Jeg tenker faktisk på Ravineskogen som et slags relasjonelt kunstverk kommunen har laget i samarbeid med naturen. Bokens oppgave er å lage et rom for en slik fortolkning, for selv om Ravineskogens symbolverdi har vært et poeng i gjenopprettingen, så har det vært for betent til at det har vært uttalt. At jeg leser Ravineskogen som et relasjonelt kunstverk står i forlengelsen av LANDART prosjektet som jo både er et relasjonelt og et stedsspesifikt kunstprosjekt i tillegg til å være en Landart festival. Jeg liker også veldig godt tanken på Ravineskogen som et levende minnesmerke som vil være i kontinuerlig endring og som peker både på selve hendelsen, på historien om landskapet i Gjerdrum og fremover i tid.

‍

‍

Bakteppet for utstillingen er Gjerdrum i Akershus som ble utsatt for et dramatisk jordskred i 2020. Hvordan har du gått inn i dette materialet som kunstner?

Da kuratorene for LANDART foreslo at jeg kunne jobbe med skredområdet, må jeg innrømme at jeg umiddelbart var skeptisk til det. Jeg kjente på at det kanskje var upassende at jeg som ikke har tilknytning til Gjerdrum skulle jobbe med noe som har vært så skjellsettende og dramatisk for de som faktisk bor der. I tillegg så var jeg egentlig mer opptatt av de lengre historiske linjene i Gjerdrums landskaps historie. 60% av det opprinnelige ravine-landskapet i Gjerdrum er planert ut for å legge til rette for industrielt landbruk, og ravine-landskap har vært rødlistet som truet landskapsform siden 2011. Det var disse store endringene, og flyfotografiets rolle som verktøy i denne omleggingen hvor planering av landskap ble subsidiert av staten, som jeg i utgangspunktet var mest opptatt av.

Jeg ble imidlertid allerede på første reise til Gjerdrum trukket mot skredområdet og etterhvert som jeg fotograferte oppdaget jeg at skredgropa, med jordsmonnet, spor av inngrep, skogen som flyttet seg osv., egentlig var et fortettet eksempel på hele denne historien om samspillet og den gjensidige påvirkningen mellom natur og kultur i Gjerdrum. Jeg ble etterhvert også bedre kjent med planene for området der både Ravineskogen og en gammel blågrønn linje med vannføring som skredet hadde gjenåpnet skulle bevares, og for meg fremstod dette ønsket om å bygge området opp igjen i større grad også på naturens premisser, som noe veldig håpefullt og fint. Samtidig har jeg stor respekt og forståelse for at det også er fryktelig vondt for noen. Et viktig tema i boken er derfor sorg og sorgbearbeiding, et perspektiv som også kommer inn i en tekst skrevet av psykolog Øystein Nødvedt.

‍

‍

Tidligere i år mottok boken din Månesyk diplom i kåringen Årets vakreste bøker som deles ut av Grafill. Juryen beskrev boken som «vakkert utført ned til minste detalj». Hva er dine tanker om å jobbe med bøker som sluttprodukt kontra f.eks. å lage utstilling?

Jeg har nok opplevd at boken som format gir veldig stor frihet, både i prosessen og i selve produktet. Jeg liker ofte å kunne jobbe tverrfaglig og opplever at jeg har kunnet gjøre det i flere bokprosjekter nå. I Månesyk var egne litterære tekster og bilder utfyllende for hverandre og muliggjorde en annen helhet, og det opplever jeg også i denne boken, der både en journalist (Line Madsen Simenstad), en kunster/kunsthistoriker (Christine Hansen), en psykolog (Øystein Nødtvedt), en kurator (Per Gunnar Eeg-Tverbakk) og en kulturminneforsker (Torgrim Sneve Guttormsen) har kunnet bidra tekstlig med ulike perspektiver som sammen med fotografiene skaper dette rommet for å fortolke Ravineskogen som et minnesmerke.

Bøker har i tillegg en helt annen tidshorisont enn en utstilling. Den inviterer også til et veldig nært en-til-en møte med den enkelte betrakter. Jeg liker også veldig godt å tenke på at boken kan operere i svært ulike kontekster - fra bibliotek, til privat hjem, til bokhandler og messer osv. En utstilling forblir som regel forankret til gallerirommet som fysisk kontekst mens hver enkelt bok har en lang reise av ulike kontekster foran seg.

‍
KATJAS HØSTS PROSJEKT VISES I DUOUTSTILLINGEN VITAL MATERIE SAMMEN MED JONAS CARLSEN PÅ FOTOGRAFIENS HUS. TORSDAG 16. OKTOBER ER DET KUNSTNERSAMTALE I UTSTILLINGEN MED KATJA HØST OG JONAS CARLSEN, LEDET AV TRINE KRIGSVOLL HAAGENSEN KL. 17:00. UTSTILLINGEN ER I SIN AVSLUTTENDE UKE OG SISTE DAG ER SØNDAG 19. OKTOBER.