Intervju med Janne Møller-Hansen

Janne Møller-Hansen er en av Norges mest erfarne og prisbelønte fotojournalister – en pioner som i over 40 år jobbet i VG, lenge som den eneste kvinnelige fotografen i en mannsdominert redaksjon. Hun har reist verden rundt, dokumentert store nyhetshendelser og portrettert mennesker fra alle samfunnslag – alltid med et skarpt blikk for både øyeblikket og historien bak.

Hun har mottatt en rekke priser for sports-, reportasje-, nyhets- og portrettfotografi, og bildene hennes er publisert i internasjonale magasiner og bøker. Arbeidene hennes kjennetegnes av evnen til å kombinere visuell styrke med fortellinger som berører.

Denne høsten kommer Janne til Oslo Fotokunstskole for å holde et kurs sammen med Jan Walaker over to ettermiddager, der deltakerne lærer hvordan tekst og bilde kan gi en sak et løft – og få den til å bli lest. Trykk her for å lese om kurset og melde deg på!

‍

‍‍

Som ung kvinne på 70-tallet valgte du en utradisjonell vei i et mannsdominert yrke. Hva drev deg til å bli fotograf?

– Jeg hadde i utgangspunktet lyst til å bli journalist, fordi jeg likte å skrive. Da jeg ikke kom inn på Journalisthøgskolen ved første forsøk, valgte jeg et år på Journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole. Jeg hadde fått et speilreflekskamera med 50 mm-objektiv, og syntes det var magisk å fremkalle og kopiere bilder. Etter hvert bestemte jeg meg for å bli fotojournalist.

Hvilke møter eller hendelser har gjort størst inntrykk?

– Det er sterkt å møte en kvinne i en flyktningleir i Irak som har vært sexslave for IS. Samtidig er det fantastisk å se at hun har flyktet og blitt gjenforent med sønnene sine. Det er imponerende når mennesker klarer å komme seg videre.

‍

‍

Kan du fortelle om et fotografi som har hatt spesiell betydning for deg – og hvorfor?

– Jeg husker veldig godt bildet av sønnen til John F. Kennedy jr. der han gjorde honnør i farens begravelse. Han var bare tre år gammel. Bildet rørte en hel verden – også meg, som var fem år da.

‍Du omtaler deg også som featurefotograf. Hva innebærer det, og hva gir denne arbeidsformen deg?

– Jeg har jobbet i mange år som fotograf i Magasinet VG Helg. Der laget vi featureartikler, og fulgte noen ganger mennesker over lang tid. Det er en helt annen måte å jobbe på enn i en nyhetssituasjon, der det kanskje bare er ett bilde som forteller hele saken. I magasinet trenger du mange bilder som sammen bygger en historie. Jeg har alltid vært interessert i mennesker og forsøker å komme bak fasaden. Det har alltid vært en drivkraft for meg – enten jeg har fulgt elitelaget i turn eller vært på turné med a-ha.

‍

Hvordan har utviklingen i fotografi påvirket deg og måten du jobber på?

– Fordi jeg lærte foto på den gamle måten – der vi måtte fremkalle og kopiere bildene selv – har jeg fått det inn i ryggmargen. Det var en mye saktere og mer omstendelig prosess. Nå bruker jeg bare digitalt utstyr, men jeg “fotoshopper” nok bildene mine som om jeg sto i mørkerommet. Et godt bilde er alltid et godt bilde – uansett utstyr. Det må treffe deg i hjertet.

Er kunnskap om hva som gjør et godt fotografi viktigere nå enn før?

– Nå som AI gjør det lett å manipulere bilder, mener jeg det er ekstra viktig å satse på det autentiske bildet. Jeg har alltid jobbet journalistisk, og for meg er det aller viktigste at bildet ikke manipuleres – aldri legge til eller trekke fra noe. Verifisering av bilder blir en stadig viktigere ferdighet å lære.

Hva er din viktigste nøkkel til at tekst og bilde virkelig forsterker hverandre?

– Du må begynne å tenke visuelt allerede når du planlegger saken din. Gjør research på det visuelle på samme måte som du gjør på teksten. Du kan ikke bare knipse et bilde – da er det få som gidder å lese saken din.

‍

‍

Hva er den vanligste utfordringen for skribenter som også må fotografere selv – og hvordan kan de bli bedre?

– Nå som de fleste saker leses digitalt, må du tenke på hvordan du holder på leseren. Se etter detaljer. Enkel etterbehandling kan faktisk bidra til å holde på oppmerksomheten. Bildetekster er viktige – leseren ser først på bildet, så på tittelen, så på bildeteksten. Sett av ekstra tid til dette. Du må tenke bilde først, så tekst. Det er alltid en fordel å være et team, men du kan få til mye bra alene også – hvis du kan kameraet ditt. Da blir det ikke stress.

Er det et øyeblikk du aldri fikk fanget, men som du fortsatt ser for deg?

– Mange! Jeg tenker at det beste bildet har jeg ikke tatt ennå. Ofte, når jeg kjører bil, ser jeg fantastiske situasjoner jeg aldri får fotografert. Det er alltid litt frustrerende.

‍

‍

Hva har fotografyrket lært deg om mennesker?

– Jeg har lært enormt mye. Mennesker slutter aldri å overraske meg.

Hva er ditt viktigste råd til unge fotografer?

– Ta alltid med deg kameraet.

Hva gir deg inspirasjon når du ikke fotograferer?

– Jeg blir inspirert av gode filmer og dokumentarer, og jeg blar ofte i fotobøker. Det å lære seg nye ting gir meg energi. Jeg begynte å ta ridetimer i 40-årene – skummelt og fantastisk utfordrende. Nå prøver jeg å lære meg litt fransk. Det går kanskje ikke så bra, men det er inspirerende. Av og til trekker jeg meg bare helt tilbake og ser ut i luften. Det er fint.

‍