Lagvise bilder

‍

Du er aktuell med utstillingen og boken «You don’t actually see the shape of anything». Hva viser du i utstillingen?

Utstillingen viser 15 bilder. Dette er analoge fotografier hvor hvert bilde inneholder tre eksponeringer. Alle bildene har elementer fra naturen, men hvor en av eksponeringene er måne, sol, fugler, en kvinne eller sovende barn.

‍

‍

‍Sovende barn i kombinasjon med elementer av natur er tilbakevendende motiver i flere av bildene i utstillingen din, og barna på bildene er dine egne. Kan du si noe om hvordan du kom til å fordype deg i nettopp dette motivet? 

Både multieksponeringene og fotografering av barna startet omtrent likt, i arbeidet som ledet frem til utstillingen «Utenfor Tid» i 2015. Det var et veldig eksperimentelt prosjekt hvor jeg underveis forsket meg frem til bilder i lag på film. Som i et dogmeprosjekt hadde jeg satt noen tekniske rammer ved oppstart. Blant annet hadde jeg en pose med 30 ruller utgått film og kjøpte meg et Holga kamera til 900 kr. Dette som en stor kontrast til dyre digitalkameraer jeg for det meste jobbet med på den tiden.

Ettersom starten av dette prosjektet var mer teknisk enn tematisk fotograferte jeg alt i mine omgivelser. Kombinasjonen av elementer vokste sakte frem. Barna var da ett og fem år, så de var stort sett rundt meg det meste av tiden og ble dermed en naturlig del av prosjektet. De vokste seg på en måte inn i bildene og uttrykket. Siden har det blitt en mer systematisk bruk av både multieksponeringer og barna. Jeg har naturlig nok en dyp nærhet til disse barna, så selv om jeg er opptatt av å anonymisere de er nærheten noe jeg tenker at formidles. Jeg har et fotografi av meg selv som sovende barn som jeg har et sterkt forhold til. Jeg tror nok nostalgien satt meg på tanken av å fotografere barna når de sov, noe jeg har gjort hele veien utenom prosjekter og. Det er en endring som skjer når jeg flytter dette over fra den private sfæren. Jeg ønsker at dette ikke lenger skal handle om ‘mine’ barn. Jeg ønsker at de skal representere oss alle, barna vi har vært, barna vi får, barnebarna vi får. De er håpet og uskylden. De er glede og redsel. De er fremtiden. I blandingen med natur oppstår det mange konnotasjoner, og jeg ønsker jo at folk skal bringe seg selv inn i lesingen, men for meg er det en tanke om at vi alle er natur, at alt og alle er forbundet med hverandre.

‍

‍

‍Fotografiene dine består av lag på lag med motiver. Hvordan foregår arbeidsprosessen din under fotograferingen og hvordan fremstiller du bildene som henger i utstillingen? 

Til denne utstillingen har jeg prøvd meg på en ny arbeidsmetode. Dette er fjerde prosjektet hvor jeg jobber med lagvise bilder, men tidligere har jeg jobbet med ett og ett bilde av gangen. Jeg har eksponert flere bilder oppå hverandre før jeg har trukket frem filmen. Denne gangen har jeg kjørt hele filmen gjennom kamera tre separate ganger. Jeg spoler opp filmen manuelt i en mørkeromspose og teiper igjen. Dette førte til at jeg alltid måtte ha med meg både eksponerte og ueksponerte filmer på opptak. Det ble endel å bære på etterhvert. Ved tidligere metode gjorde jeg ingen notater, men jobbet med å visuelt gjenta bildene jeg hadde på filmen i hodet underveis. Jeg repeterte i hode hele tiden hva som var på bilde 1 og 2, og evt 3, før jeg eksponerte siste bilde og kunne trekke filmen videre. Med den nye metoden har det vært behov for visuelle notater jeg gjør med mobilen underveis, slik at jeg vet hva som er på rullene. Det har vært veldig interessant å endre arbeidsmetode men beholde det visuelle landskapet.

Felles for metodene er at jeg sitter igjen med et negativ som eksponeres på papir i mørkerommet på gammelt vis. Selv om jeg underveis i prosjektet skanner alle negativer for å jobbe med utvelgelse og sammenhenger, er fotograferingen og bildene som ender på utstilling bare analoge prosesser.

‍

‍

I tillegg til utstillingen gir du ut en bok ved samme tittel på forlaget Press. Kan du fortelle litt om innholdet i denne boken, både bildene og tekstene?

Arbeidet med boken ga en anledning til å fordype seg i prosjektet på en annen måte, den ble et utvidet utstillingsrom med 66 bilder og to lengre tekstarbeider. Dette er min første bok og det var spennende å jobbe med en annen type historiefortelling og en utvidelse av uttrykket. Jeg følte underveis et behov for å presse uttrykket videre ut, for å skape mer variasjon. Jeg jobber som regel på en måte hvor jeg forstår mitt eget prosjekt underveis i prosessen. Jeg har en dialog med bildene som tar meg videre og i arbeidet med boken ble dette rommet bare større og større. Tekstarbeidene er også sentrale her. Researchen inn i partikkelfysikk startet tidlig i prosjektet og jeg skjønte raskt at jeg måtte få noen som hadde full dekning til å skrive om dette.

Partikkelfysiker Lillian Smestad sin tekst handler om alt som ikke kan forklares i universet, og det bemerkelsesverdige med det som kan forklares. Jeg ønsket å tydeliggjøre hvor lite vi faktisk vet om den verdenen vi lever i, dette for å skape rom for undring og egne tanker om eksistens. Det er denne døra jeg åpner i meg selv når jeg konstruerer bilder. Etter å ha lest Kjetil Røed sin bok «Kunsten og Livet» følte jeg meg sikker på at en tekst fra han ville være en interessant tredje vinkling inn i prosjektet. Hans filosofiske tilnærming til bildene og Lillian sin tekst utvidet prosjektrommet enda mer. Det har vært utrolig lærerikt og spennende å inkludere andres arbeider i prosjektet. Mitt ønske er at man kan oppleve de 15 bildene på utstillingen uten noe informasjon, at det gir noe å bare oppleve det visuelle. Men om man leser begge tekstene og ser alle bildene i boken er det en fordypning gjennom flere perspektiver som jeg håper blir en berikelse for de som tar seg tid.
‍

‍
UTSTILLINGEN "YOU DON'T ACTUALLY SEE THE SHAPE OF ANYTHING" AV ERLE KYLLINGMARK VISES PÅ SHOOT GALLERY TIL OG MED 29. NOVEMBER.