Portrett av en sal

‍

Du er aktuell med utstillingen Lyset blinker i Overlyssalen på Kunstnerforbundet. Hva får publikum se i utstillingen?

Publikum får se et videoverk og høre et lydverk som sammen kan leses som et portrett av Overlyssalen i Kunstnerforbundet. I lydverket har jeg gjort om glasstaket i rommet til et slags instrument som spiller ut en akkord basert på de mest dominante frekvensene jeg fant i lydopptak jeg gjorde i lokalene på nattestid. I videoverket får publikum se en digitalisert 16mm film som portretterer salen med hovedvekt på rommets infrastruktur, teknologi og bruksmerker. Filmens omdreiningspunkt er høyhastighetsopptak av rommets kunstige belysning. Bruken av saktefilm eksponerer at lyset blinker, for fort for vår oppfattelsesevne.

‍

‍

Møter mellom steders forhistorie og teknologi er en rød tråd i flere av dine prosjekter. Til denne utstillingen har du  benyttet deg av et analogt 16mm høyhastighetskamera, en tilbakelagt teknologi som blant annet ble benyttet til vitenskapelige undersøkelser. Hvordan har du benyttet deg av dette?

Jeg er interessert i ulike teknologiers særegenheter og begrensninger, og søker ofte å eksponere sider ved teknologiene vi vanligvis tar for gitt og dermed ikke ser eller hører. På liknende måte er jeg interessert i persepsjonsapparatets begrensinger og hvordan ulike teknologier spiller inn på sansene våre.  I Lyset blinker har jeg tenkt at jeg bruker teknologi som verktøy i en slags spøkelsesjakt; jeg bruker ulike teknologiske innretninger (kamera og lydopptaker) for å forsøke å fange nettopp slike fenomener vi ikke ser eller hører.

Den viktigste grunnen til at jeg filmet analogt var for å få effekten med det blinkende lyset til å fremstå fremmed. Vi er så vant til å se verden gjennom mobilkameraet og på den måten er vi ikke ukjent med at kunstig lys fra lysrør, led-lys og skjermer kan krangle med mobilkameraet. Jeg gjorde noen digitale tester, og disse ble i mine øyne for like slike velkjente møter mellom mobilen og ymse lyskilder. Tanken ved å bruke analog film var altså at denne ville håndtere møtet med det blinkende lyset på en annen måte enn det vi er vant til.

Jeg filmet i to omganger, den mest omfattende runden ble gjort i samarbeid med filmfotograf Marte Vold på et Arriflex 416 HS. Dette kan ta opp til 150fps. I runde to jobbet jeg med filmfotograf Fred Arne Wergeland på diverse Photosonics-kameraer. Disse tar opp til 500fps.

‍

‍

Du har tidligere jobbet med en rekke kirkerom, blant annet tidligere Hauge kirke på Grünerløkka som nå huser visningsrommet Atelier Nord, Nidarosdomen, samt ti andre kirker i Trondheim. Hva er det som interesserer deg ved nettopp Overlyssalen på Kunstnerforbundet? 

Generelt er ikke det stedsspesifikke ved prosjektene mine motivert av en spesiell interesse jeg har for det aktuelle stedet. Det samme gjelder for de ulike teknologiene jeg benytter. Man kan kanskje si at jeg har en strukturalistisk tilnærming hvor stedene og teknologiene tjener som eksempler heller enn spesifikke historier.

I prosjektene med kirker har jeg sett på kirkerommene som en teknologi som skal virke inn på våre kropper på en spesifikk måte. Det dreier seg altså ikke om for eksempel Nidarosdomen spesifikt, eller kristendommen for den saks skyld; jeg er interessert i den sakrale opplevelsen og teknologiene som muliggjør den. Særlig har jeg jobbet med kirkerommet som en musikkteknologi; som en forlengelse av orgelet, som igjen kan sees som en musikalsk massesuggesjonsteknologi. I den sammenhengen er jeg spesielt interessert i hvordan lyden av orgelet beveger oss som betraktere.

Prosjektene i kirkene i Trondheim bestod av kirkeorgelkomposisjoner basert på lyden av elektrisiteten i de respektive kirkene. Enkelt forklart oversatte jeg lyden av kirkens sikringsskap til et stykke jeg kunne spille på kirkens orgel.  Her igjen er det ikke elektrisiteten spesifikt som er interessant for meg, men elektrisiteten som et enkelt forståelig eksempel på en teknologi. Tanken er at elektrisitetens tilstedeværelse i gamle kirkebygg kan tjene som bilde på hvor fort og komplekst vi vever livene våre inn i ny teknologi, og hvor fort vi tar teknologien for gitt.

Et viktig poeng for meg i disse arbeidene var å tilrettelegge for at betrakteren kunne oppleve konstante overganger mellom det sakrale og det profane. Tanken var at ved å vite om det hverdagslige forelegget for musikken, samtidig som musikken, særlig i kraft av instrumentets klang, insisterer på sakralitet, så kan man oppleve å vippe inn og ut av den musikalske suggesjonen.

Slike perseptuelle mellomtilstander er ofte et mål for mine arbeider, også i Lyset blinker. Ved å se på Overlyssalen  som en medieteknologi, et rammeverk for visning av billedkunst, kan jeg bruke tilsvarende strategier som jeg bruker på andre teknologier og slik forsøke å eksponere rommets egenart. I likhet med kirkerommene har overlyssalen en kraft som kan minne om sakralitet, med en nærmest mytisk posisjon blant norske kunstnere, bygget opp gjennom 107 år med utstillinger. I videoverket forsøker jeg å undersøke disse magiske egenskapene til rommet, både ved å underbygge dem, og ved å rive dem vekk, slik at man som betrakter veksler mellom å erfare rommets magi og å se det som bare et slitent rom.

‍

‍

Du jobber ofte i et nokså nedstrippet og økonomisk visuelt uttrykk og du har tidligere nevnt minimalistisk musikk som en inspirasjonskilde. Hvilken rolle spiller minimalisme og diskré intervensjoner i arbeidet ditt?   

Musikalsk minimalisme, særlig av den statiske typen, som dronemusikk og støy, interesserer meg fordi det eksponerer strukturer i sanseapparatet. Selv om input er uforanderlig endrer opplevelsen seg for oss, ulike overtoner fremtrer over tid, og melodier og rytmer kan oppstå for vårt indre.

Visuelt søker jeg ofte å ha få virkemidler i arbeidene mine. Tanken er å holde meg til de elementene som leder mot det jeg forsøker å si noe om. Virkemidlene er ikke alltid så diskré, stort sett forsøker jeg å vise alt jeg har gjort på en tydelig og ofte nesten pedagogisk måte; eksponert teknologi, tydelige ledninger og årsakssammenhenger i installasjonene. I tillegg forsøker jeg å gjøre nødvendig informasjon åpent tilgjengelig for publikum gjennom tekster og titler. Dette gjør jeg for å oppnå den mellomtilstanden som jeg nevnte tidligere hvor man kjenner alle betingelsene for en opplevelse, samtidig som man har den. Slik ønsker jeg å legge til rette for at opplevelsen av verkene bygger seg opp og kollapser om hverandre.

‍
UTSTILLINGEN LYSET BLINKER AV ØYSTEIN WYLLER ODDEN VISES PÅ KUNSTNERFORBUNDET TIL OG MED 12. APRIL. SE MER AV ØYSTEIN WYLLER ODDEN PÅ WYLLERODDEN.COM.