OFKS Blogg

Utstilling

Se i en annen retning av Kristian Skylstad

5/31/2020

Stikkord:

No items found.
Vi har bedt billedkunster og kurator Kristian Skylstad skrive om årets avgangsutstilling. God fornøyelse!

Se i en annen retning



Frykt ikke morgendagen, for morgendagen frykter seg selv, sa profeten.



Fra kjøkkenet i fjerdeetasjen i leiligheten jeg inntil nylig bodde i Berlin observerte jeg til stadighet et finurlig par. Hun dyttet han avgårde i en rullestol, han pekte og ropte, men jeg hørte aldri et ord fra henne. En gang støtte jeg på paret i gangen, rimelig sent i mitt opphold der, så jeg hadde sluttet å undre over situasjonen. Jeg tenkte at hun var en støttekontakt for han, noe som ikke ville være usannsynlig, selv om det ikke skulle være for vanskelig å komme seg ut på gaten fra 1. etasje, igjennom bakgården for en mann i rullestol. Jeg var på vei rundt svingen fra trappeoppgangen ut i bakgården da de dukket opp. Som vanlig var jeg i mine egne tanker, et eller annet banalt eller komplekst rullet igjennom nervene mine, som gjorde meg mottagelig for det jeg så: Hun var blind, mens han var lam. Hun ledet han med sine ben og armer, mens han ledet henne med sine øyne og stemme. Jeg satt meg ned på trappen og tenkte over konstellasjonen. Bor de sammen? Er de et par? Elsker de hverandre? Kommer hun til å forlate leiligheten med blindestokk fordi hun har gjort jobben sin, ledet den lamme mannen hjem, eller kommer han til forlate kvinnen snart rullende ut fordi han har ledet den blinde kvinnen hjem? Bildet av denne kombinasjonen av to mennesker begynte å demre foran meg, implikasjonene det innebærer, en blind kvinne som viser veien for en mann som ikke kan gå, samtidig som mannen som ikke kan gå viser veien for den blinde kvinnen. De ble ett menneske, uatskillelige, avhengige av hverandre på det mest banale og komplekse nivået man kan tenke seg: Premisset for å eksistere i verden, bevege seg ut av sin egen komfortsone. 



Foto: Anders Schau

Jeg ser et aggressivt bilde, jeg ser et brennende bilde, en brennende stol. Jeg ser frustrasjon og irritasjon. Det får meg til å tenke på Tarkovsky. Jeg ser stengte butikkvinduer, logoer med lokal typografi, utdatert funksjonell form som enda ikke har blitt svelget helt av helheten. Det får meg til å tenke på Reagan. Jeg ser svaner laget av dopapir, svaner laget av eplebiter, et komisk ansikt laget av ketchup lagt på en rød skinnstol eller noe som later som det er en skinnstol. Det får meg til å tenke på meg og fetteren min som kastet våte teposer i taket på rommet hans når vi kjedet oss og ventet på at moren hans og tanten min som skulle komme hjem og gi oss penger til smågodt som vi brukte på sigaretter og øl isteden. Posene tørket inn og ble hengende fast. Til slutt var det nesten ikke tak igjen slik jeg husker det, men muligens var det bare en fantasi jeg husker bedre enn tåblået i seg selv, et tak helt dekket av inntørkede teposer. Ubevisst samtidskunst.

Foto: Ida Thorstad


Det er det som definerer oss som mennesker, hvordan vi måler vår individuelle virkelighet mot virkeligheten i sum, det vil si vår oppfattelse av alt der ute sett igjennom prismet av alt der inne. Alt i hodet. Alltid definert av begrensningene og potensialet i vårt indre i møte med det vi sanser. Når et menneske flyter ut i dette landskapet, denne summen av alt, uten hemninger eller tanker om sitt forhold til alt dette, er reaksjonen enten total harmoni, dyp desillusjon eller den merkelige tilstanden i mellom disse to; det som på engelsk blir kalt det magnifikke ordet «eerie». Man mister seg selv, blir fortapt, taper selvet og mister selvet i totaliteten. For selvet blir utradert i møte med alt samtidig, samtidig som egoet gjør sitt beste for å lage en separasjon for å unngå dette tapet, for å demme opp for fortapelsen som er implisitt når man blir klar over sin egen uviktighet. Samtidig føler man seg aldri mer viktig enn når man tar steget inn dørstokken, inn i sin egen sone, fra det som skjer der ute. Om det man går inn ifra er preget av tomhet som leker med grensen for sjelens aksept eller stimulerende forbi persepsjonens evner, er ikke prekært. For hundre år siden ville man satt seg ned og latt alt synke inn, samtidig som tilværelsen på den tiden ikke var like kaotisk som det vi opplever nå, men hva vet jeg. Nå setter man seg ned og måler det man møter der ute opp mot  representasjonen av vår virkelighet, fra en skjerm, silt og filtrert av et kollektivt «vi», som aldri kan være noe annet enn refleksjonen av et hierarki forkledd som en matrise. Samtidig har man kanskje ikke vært observant ovenfor alle de skjebnene man kunne speilet seg i, for blikk møter ikke nødvendigvis blikk i tyve tyve, vi er vevd sammen av usynlige virtuelle tråder og separerte inntil beinet av illusjonen om individualitet.



Jeg tenker på DV kameraet mitt, hvor det ble av, hvordan jeg savner det. Jeg tenker på hvor lei jeg er av kvalitet, av skarpe og tydelige bilder som konkurrerer med virkeligheten. Samtidig tenker jeg på at fotografi er et kontrollverktøy, hvordan man liksom skal velge et bilde av milliarder i løpet av et sekund, om man bare kunne delt opp hvert eneste sekund i milliarder. Det nye kameraet i 1000K, med en milliard bilder i sekundet, to trillioner ISO, en billedbrikke på ti kvadratmeter, men som passer i hånden din, inne i hånden din, festet på neglen din, med bildestabilisator som styres fra tre tusen akser, kan fly fra verandaen din rundt månen og tilbake i lysets hastighet, lansert i år 2222. Kan filme igjennom deg, det som er bak deg og det som er bak det igjen, uendelig, så langt inn i uendeligheten at uendeligheten imploderer og viser verden som det er for å parafrasere en overbrukt og sliten filosof; farger, linje, sang. Det er kunst i sin reneste form. Det høres bedre ut på fransk oversatt til engelsk. Spør meg hva klokken er. Jeg svarer alltid at det er et instrument som måler bevegelsen av materie i rom. Det var i hvert fall det noen fortalte meg en gang. Så gir jeg deg tiden. Tidspunktet. Vi tar tiden for gitt fram til den begynner å bli knapp, eller vi merker dens forgjengelighet. Video omfavner tid. Fotografi forsøker å arrestere den. Vi oppfatter situasjonen vi er i nå vidt forskjellig, hver enkelt en av oss, samtidig som vi opplever akkurat det samme. Vi er alle unntak i en unntaksituasjon. Det vil si at vi lever i en ny normalitet, som igjen innebærer at når ting går tilbake til det «normale» vil det normale føles unormalt til det blir normalt igjen. Kun da kan vi forstå hva som skjer nå. Historien gjør ting tydeligere, men kun et tidsdokument kan gi oss et reelt bilde av hvordan det var. Hvor blir alle Zoom samtalene av? Hvilke bilder skal vi se på som definerer denne tiden? Man må bryte karantenen for å beskrive noe slikt, helst med et DV kamera med like dårlig kvalitet som menneskelige minner, og primitiv nightvision der alle får diffuse ansikter i grønnskjær.



Alle arbeider iherdig i å finne aksept i normalitet, samtidig som vi er tvunget til å separere oss, fordi vi er totalt avhengig av å skille oss ut, for å legitimere vår verdi og funksjon. I denne situasjonen oppstår det et paradoks som er tilnærmet uangripelig og uoverstigelig om man ikke er villig til total separasjon fra samfunnet forøvrig. Et annet alternativ er å være villig til å bevege seg vekk fra alt det man kjenner for å skape innpass i en virkelighet der disse premissene ikke er så tydelige. Det var det som var vår oppgave, fotografens, kunstneren, filmskaperen, skribenten, men istedenfor bruker vi mesteparten av vår kapasitet og energi på å finne vår plass innenfor matrisen. Vi blir like normale som alle andre. Det eneste som skiller oss fra andre er at vi skaper noe som er funnet verdig å eksistere i en form for offentlighet, som eksisterer for seg selv uten å skulle selge et annet produkt enn det kunstverket i seg selv er, uten funksjon forøvrig. Man blir en fugemasse mellom samfunnets murstein, det som legitimerer eksistens og progresjon forøvrig, fordi man gjør dette synlig. Dette er ekstremt konstruktivt hvis man ser det igjennom et affirmativt filter, samtidig som det kan framstå som totalt meningsløst om man bruker negativ optikk. Med en gang negasjon beveger seg inn i et rom der man sosiologisk blir oppfordret til å reagere blir negasjonen negert. Den blir her avslørt som det den er; en invertert bekreftelse på det bestående, men fattig, sårbar og alminnelig. Negasjonen beveger seg i et landskap der den er invertert, men gjenkjennelig i sin reaksjonære og umodne fallitt. Med andre ord arbeider den innenfor rommet til narren, bomsen og funksjonæren samtidig. Når man protesterer mot dette postulatet absorberes ens egne argumentasjoner inn i den altomfattende formen som er synlige fra alle vinkler og dermed ingen. Meningsløshet er impotent når den arbeider på aksen av negasjon fordi negasjon er en akseptert form innenfor vår dannelse av mening, lett å instrumentere i en kollektiv kronologi, men fertil i det den blir en parasitt i en organisme der den tilsynelatende ikke hører hjemme.


Foto: Jacob Aars


Jeg ser et såpestykke med silhuetten av en due, men også en dobbeltskygge som overlapper og danner et hardt triangel. Det får meg til å tenke på duen som forvillet seg inn i leiligheten min i Berlin mens jeg var på studio. Fordi jeg glemte å lukke vinduet. Jeg tenker at den type due jeg møtte har grelle farger, blir på engelsk kalt «pigeon» fra fransk istedenfor «dove» fra norrønt, fordi vi ønsker et genetisk skille som ikke er der mellom de typene duer. Jeg ser en byste av en jente på vei til å bli kvinne på en hvit hylle foran en hvit vegg. Og en skygge bak kvinnens hode. Det får meg til å tenke på Ingrid Bergman. Jeg ser en bølge som treffer stranden. Og skyer som møter bølgene som møter stranden. Det får meg til å tenke på Ingmar Bergman. Og av en eller annen grunn gir det meg lyst til å glemme. Jeg ser en måne på en himmel. Jeg tenker på at moon og noon rimer. Og at begge deler synliggjør grunnlegende tilstander. Jeg ser et ansikt som river seg ut av fotografiet. Ansikt som vold, ansikt borte, ansikt revet vekk, obstruert vekk, skjult. Jeg ser noe lyse i noens hender. Hender, hender, hender. Jeg tenker aldri på hender. Kanskje jeg tar de for gitt. Kanskje jeg kun ser de som noe instrumentelt. Det får meg til å tenke på hendene Godard bruker som symbol i sin siste film «Le livre d'image», hvordan denne filmen er det mest radikale jeg har sett, av en mann som snart er nitti år gammel. Jeg tenker på pekefingeren som peker oppover, løsrevet fra sin egentlige kontekst, et sentralt punkt i sentrumet av dette mestermakkverket. Jeg tenker på universelle ting, månen, hånden, ansiktet. Hvordan man aldri går lei av det, samtidig som man er lei av et bilde allerede før man har sett det. Finnes det et eneste bilde av noe som ikke eksisterer egentlig? Finnes det bare klisjeer eller finnes det kun liv?



Foto: Jacob Aars



På graven til Ozu i Tokyo står det et eneste tegn: 無. Dette tegnet uttales «mu». Det betyr «nothingness» hvis man bruker det internasjonalt dominante språket evolusjonen til nettet vi er fanget i har valgt ut for oss, eller «intet» på vårt eget morsmål. Tomrom, ingenting, eteren. Det finnes en stillhet i dette symbolet, en sannhet, eller en søken etter mening i antimening. Forståelsen av at ved å begrense sitt spillerom, ikke aspirere etter å skape definiens, vil meningen tre ut av seg selv fra det meningstomme. Dette er et grunnleggende premiss for modernismen, det at en form har mening i seg selv, at det som gjør den meningsfull er implisitt. Det samme gjelder da meningsløshet, men min tanke er at meningsløshet også er meningsfullt, slik jeg også forfekter at et dårlig bilde, et elendig kunstverk, har plausible egenskaper som forfekter dets verdi og rett på eksistens. Men det finnes ingen rettigheter. Det er muligens det eneste som ikke eksisterer i dette universet, men man kan forfekte de. Noen ganger tenker jeg dette er den eneste aktiviteten det er verdt å ta på seg, forfekte rettigheter for de som ikke har noen, for man må gjøre et unntak fra naturen og premissene for eksistens ved å gjøre noe for noen som ikke har rett på det man forfekter på deres vegne. Deleuze fnøs av begrepet menneskerettigheter, fordi han mente de ikke eksisterte, at det var en lat manns måte å søke legitimitet på. De fleste konstruktive handlinger blir gjort mens alle har blikket sitt et annet sted, kollektivt mot et punkt, kan kunstneren se i en annen retning, idealisten kan gjøre noe med et problem ingen i samfunnet forøvrig ser nytten av å løse. 

Foto: Jenny Østli


Jeg ser steiner liggende, liggende sammen, hvilende mot hverandre, har de funnet sin plass, alene men sammen. Det får meg til å tenke på steinbruddet ved barndomshjemmet til min far i Tolga, et sted i midten av Norge man sjelden hører om. I hullet til steinbruddet har regnvannet dannet en innsjø, en tindrende grønn innsjø, som ser ut som en indonesisk vulkan jeg en gang besøkte med min bror. Nå er det nedlagt. De lagde gravsteiner der. Jeg ser en projeksjon av et landskap opp ned som treffer en soveromsvegg. Det får meg til å tenke på at alle barn ser verden opp ned når de blir født. Det får meg også til å tenke på at vi har et sort hull midt i synet vårt som hjernen vår fyller igjen, et blindpunkt, samt at alle vinkler egentlig stiger ukontrollert oppover i en uutholdelig vinkel, slik at man hvis perspektivet ikke var korrigert av hjernen hadde ført til at man så verdens egentlige uutholdelige natur og gått rett i vertigo. Men mest av alt blir jeg fylt av et minne om å ligge på sengen midt på dagen i en bungalow på en strand i tropene, mens lyset falt inn i et hull på veggen og lagde et bilde av bølgene utenfor. Jeg gikk ut i dusjen, la meg ned i sanden og åpnet «Confessions of a Mask» av Mishima mens jeg lyttet til bølgene. Jeg hadde allerede sett landskapet slik jeg så det da jeg var nyfødt. Himmelen og havet hadde byttet posisjon. Slik ting egentlig er.

Foto: Matilda Schelin



I Japan har de et ord for en kultur som blir mer og mer utbredt i landet: ひきこもり eller Hikikomori. Det første man tenker på er muligens «memento mori», som betyr «remember death» eller «husk døden», samt «hiccup» eller «hikke» på norsk. Men ingen av disse ordene har sammenheng med hverken hikke eller døden, det er japansk for «sosial tilbaketrekning». Det er det vi har gjort de siste månedene, gått rundt i våre egne leiligheter eller hus, i sirkel utenfor våre egne leiligheter eller hus, mens tankene våre hikker, i tanker der vi konstant blir minnet om dødens tilstedeværelse i livet. Heidegger ble spurt en gang for mer en femti år siden hvordan vi kan regenerere autentisitet. Hans svar var; «tilbringe mer tid på kirkegårder». Hikikomori betyr «å trekke innover» eller «bli innesperret» eller «akutt sosial tilbaketrekning». Introverte ungdommer eller voksne trekker seg ut av samfunnet i Japan, søker ekstreme grader av isolasjon og innesperring. De velger bort samfunnet, samtidig som de er totalt avhengig av den kollektive infrastrukturen for å kunne velge denne livsstilen. 1% av Japans befolkning lever på denne måten, det samme som det estimerte dødstallet for de som blir infisert av koronaviruset. I 2020 fikk hele verden en innsikt i livet til disse menneskene, en neglisjert og marginalisert gruppe mennesker i et begrenset geografisk område ble veiviserne for hele planetens befolkning. De glemte var de eneste som var trygge i en verden der premisset for levd liv ble invertert. 



Jeg ser digitale tegninger i grelle farger lysende mot meg og vekke forakt. Jeg konfronterer min forakt og forakten stirrer meg ned, minner meg om at forakten er meg og jeg er forakt og at den er kronisk som en arm eller et ben, at jeg trenger den for å forstå hva som er forskjellen mellom det som er verdt noe og ikke. Jeg tenker på Microsoft Paint og Joan Miró. Jeg sukker. Jeg ser fotografier som er dratt ut av virtuelle fingre. Jeg vil dra dem tilbake til konkrete fotografier igjen med mine egne fingre, ikke på musen, men med fysiske hender. Dra dem tilbake til det de var, for så å dra dem ut igjen. Dra fingrene over fargene slik at fargene danner mening i rekonstruksjon. Men jeg vet det ikke kan gjøres. At bildene er ødelagt for alltid og at i dette tapet finnes det ro i bevegelse. Jeg ser mennesker av dagen, som ser inn i kameraet, dit ser de. Jeg vet hva de ser. De ser seg selv i kameraet, men de vet ikke hvem de ser, men kameraet vet. Det får meg til å tenke all den tid jeg sløste vekk ved å reise til områder jeg ikke hørte hjemme, fordi jeg vil finne noe nytt, noe menneskelig, som jeg ikke fant her. Når jeg vender tilbake hit tenker jeg alltid at det finnes her, mens når jeg drar vekk tenker jeg at det finnes der, men det finner ingen av stedene, samtidig som det finnes både her og der. Et blikk har alltid kvalitet. Et blikk som møter et blikk har kvaliteter. Spørsmålet er om det er pluss som møter minus eller minus som møter pluss. Eller minus som møter minus eller pluss som møter pluss. Det er viktig å huske at man som oftest tar livet av et bilde når man på det mest iherdige forsøker å besjele det. Det som er avgjørende er om blikket på blikket er verdifullt. Samtidig er ikke verdi noe å lete etter. Man finner det aldri. Det kommer til deg. 



Vår oppfattelse av virkeligheten er et skuldertrekk. Alt blir usynlig når alt blir for tydelig. For det er ved å definitivt velge å selektere ut noe som meningsfullt at antagelsene vi baserer all vår virkelighetsorientering på blir avslørt som nettopp det; en antagelse. Grunnlaget for å skape noe mettet med mening fordi objektet har blitt bevisst sin egen meningsløshet er uendelig i sitt potensiale, så lenge man lar denne antimeningen ta sine egne valg, for med en gang man tar kontroll over manglende mening skapes dyp mening. Dette er det man vil unngå. Da har man lagt til overskudd, med andre ord pretensjon, for man påstår nå at denne antimeningen har mening. Det jeg da må forsøke å gjøre er å si at dette innholdet ikke er innhold, er uten form, eller er en negativ form. Den er en form som tapper innhold. Det er en tapende form som iverksetter meningsløshet, noe som er en umulighet, men ved å forsøke skaper man en subversiv enhet som fungerer som en protest mot virkeligheten. Virkeligheten jeg snakker om er uansett kun en representasjon av virkelighet. Det finner ingen objektiv virkelighet, dermed ingen opphøyet form som beveger seg i et mer meningsfullt landskap enn andre. Premissgrunnlaget for produksjon av mening utover ren praktisk nyttighet er dermed et skyggeteater. Dette må vi leve med. Det er dette korset av desillusjon alle skapende mennesker må bære. Noen aksjoner gjør denne situasjonen tydeligere, men mister sin relevans når aksjonen danner anseelse. Formen som ser bort ifra denne kollektive konsensus vil derimot bevege seg både vekk fra hierarki og hykleri. Den velger vekk virkelighet fordi den ser på bestanddelene som fiksjon. Tenker du ofte over at du står på en liten klinkekule som graviterer rundt en enorm ildkule i et enormt tempo? Hvordan kan man finne meningstap med et slikt premiss? Menneskeheten har klart det, men i dette tapet finner man et ekstremt fertilt jordsmonn for søken etter mening, i skjønnhet, i ideer, i geometrien alt preges av, mest presist beskrevet av fotografiet og videofotografiet, en gave fra menneskeheten til menneskeheten for å kunne se oss selv tydeligere og mer abstrakt samtidig. Ofte tenker jeg at abstraksjon og tydelighet er synonymer. At abstraksjon er tydelighet i ytterste instans, men vi er fanget i ideen om at det finnes et skille, slik vi er fanget i et skille mellom oss selv og samfunnet forøvrig. Her jeg sitter og forsøker å skrive om konkrete kunstverk basert på teknologi som registrerer det eneste vi har; virkeligheten. Her jeg sitter. Her jeg sitter har jeg ikke lyst til å fullføre denne setningen. Og det er det man gjør når man skriver en tekst om kunst. Man blir en blind person som leder et menneske som ikke kan gå på egne ben. Jeg er en blind kvinne som leder en mann som ikke kan gå selv hjem, samtidig som du er mannen som ikke kan gå selv, men trenger mine ben for å kunne dytte deg fram. Slik er teksten nødvendig for å kunne drive bildet fram, slik kameraet er nødvendig for å kunne ta fotografiet, på samme måten rullestolen hjelper den lamme mannen hjem. Teksten jeg nå skriver inn på et dokument i et program noen skapte for at jeg kunne skrive dette, på en maskin noen lagde for meg, der tankene mine kan gå inn på et virtuelt ark med en forsinkelse som reduserer kvaliteten av tankene mine litt, gjør meg blind. Det umiddelbare finnes i det visuelle verket, verket som ikke beveger seg fysisk i hendene dine, fordi det finnes utenfor deg. Slik stavrer vi av gårde, igjennom alt, abstrakt og tydelig, blinde og haltende. På veien fanger vi noe. Vi er heldige.

Foto: Marcus Ottesen



Jeg ser en hånd under vann i et lysende blått bilde, røde grener, som dominerer en solnedgang eller soloppgang i et annet, de samme røde grenene som rammer inn en typisk norsk skog i typisk norsk lys i det tredje. Jeg tenker på Twin Peaks, Stille Lys av Reygadas, Post Tenebras Lux av samme regissør og en haug med abstrakte minner jeg ikke tør å dele med deg, som disse to filmene vekker hver gang jeg ser de. Jeg tenker at det er typisk å bruke ordet typisk. Jeg forsøker å åpne meg opp og forstår samtidig at jeg har lukket mange rom i min våkne tilstand som jeg var avhengig av tidligere, men som jeg har alt for stor tilgang på når jeg sover. Jeg tenker at tiden ikke leger alle sår, men river de opp igjen og igjen, til man er så nummen at de ikke introduserer frykt til tilværelsen lenger. Jeg ser en TV på en stol, en gammel TV, men alle TVer blir jo gamle med en gang man kjøper dem. En venn av meg sa en gang at han synes synd på TV. Jeg ser en klessnor. Jeg ser en konkylie? I det jeg ser konylien hører jeg suset og blir oppmerksom på en gryende tinnitus, samtidig som jeg smaker den salte luften i munnen min. Jeg ser fotografier av forfall i et tomt basseng, i det bassenget jeg badet i da jeg var liten. Det får meg til å ønske at vi tok vare på alt og ikke lagde noe nytt kun for å markere oss selv, men preservere alt i det uendelige, slik at vi blir minnet om hvordan ting var kontinuerlig. Dermed kunne vi forstå at det vi gjør i vårt liv er evig, som materie, ide eller ruiner av ideer og materie. Jeg ser en hvit silhuett av en mann med romersk nese, på vei ut av bildet, som i et stillbilde fra en Antonioni film, i estetikken til et Man Ray fotografi. Jeg ser en dør i et rom som er skjevt, rart og fantastisk. Jeg ser et landskap som mimer stillhet, som et pantomime landskap. Det gjør meg rolig, men kun i to, tre sekunder. 

Foto: Marcus Ottesen



«Måtte du leve i interessante tider» er en gammel kinesisk forbannelse. Det er godt mulig at man kunne foretrukket å leve i en tid der man ikke må gå til den andre siden av gaten når noen går mot deg, der ikke en gal klovn er verdens mektigste mann, der en usynlig og levende død naturlig mekanisme ikke truer dine foreldre med å dø hvis du gir dem en klem, der man ikke må laste ned en applikasjon på et glanset rektangel utvinnet av slaver i Afrika og Asia for at du skal kunne sette deg på trikken eller parkere bilen. Man skulle kanskje gjerne foretrekke å ikke miste vettet hver gang man ikke har tilgang på verdensveven. Når man lever i en virkelighet som defineres av en luftspeiling av virtuell forstyrrelse blir hele grunnlaget for vurdering av innhold forskjøvet. Dette er denne typen forskyvning av tolkning av mening alt som produserer nå forholder seg til, hvordan mening og innhold må vurderes etter nye premisser, hvordan konklusjonen er at det ikke finnes noen objektiv måte å danne mening. Det vil si akseptere antimening som plausibelt innhold fordi det skaper formmessig fertilitet. Man må erkjenne at innholdet skapes av en ekstern enhet uten samvittighet eller vurderingsevne. En naturlig evolusjon sorterer naturlig ut det som har verdi, men uten vår forståelse av verdi som definerende faktor, som uansett er drevet av en impuls etter å bygge hierarki. Når et arbeid beveger seg utenfor maximer som låser skapelse av åndsverk i retninger vil det bevege seg utenfor harmoni. Det er dermed kunstnerens oppgave å legge grunnlaget for konsistens ved å sammensette en komposisjon av antagonisme uten et provokativt grunnlag. Dette må skje i så plausibel grad at resepsjonen av arbeidene stimulerer til en mening som er definert utenfor samtykke med samholdet som binder vår forståelse av virkeligheten sammen. Man tar dermed både parti og uttøver motstand mot regresjonen i en reaksjonær konfusjon som redefinerer vår vurdering av virkelighet.



Jeg trekkes mot drømmene, alt graviterer mot drømmene, i hvert våkne øyeblikk. Den naturlige tilstand, drømmeverden, der man er fri fra materielle lenker. Pur. Pulserer igjennom landskap i fullstendig autonomi, i harmoni eller terror, eller begge deler samtidig, ideelt sett. Den verdenen der det som er skjult blir synlig og det som er for tydelig smelter og kollapser i sin egen fortvilelse av å være rammet inne, fanget inne i konkrete rammet. Frie assosiasjoner løper løpsk. Man er der. Så er man der. For så å plutselig være der. Totalt irrelevant i det man våkner, men allikevel tindrende begjærende utover dagen om man tillater denne typen personlig sensitivitet. Det er kunstens ytterste potensiale, å dra mennesker inn i en slik tilstand i våkent liv, i total symbiose med fantasiens grenseløshet. Forleden, før alt ble et unntak, fikk jeg en ide om å lage en spillefilm i en vaskekjeller med to eller tre skuespillere, der premisset var at de hadde låst seg inne og fikk tiden til å gå ved å gjøre forskjellige ting, samtale om forskjellige ting, samme hva. Dette fram til noen kom og låste opp døren. Premisset for tagningene var at man skulle filme til minnekortet var fullt, hva som helst, resonnere fritt, innesperrede individer som prøver seg fram mot hverandre. Muligens hadde det vært mer interessant med kun et individ. «Venter På Godot» er tross alt allerede skrevet. En vaskekjeller fra eller til utgjør ikke den plausible forskjellen når alt kommer til alt. Men det er noe appellerende i det. Å skjære vekk alt, bit for bit, til det kun er to, tre individer igjen, eller bare et individ, eller ingen i det hele tatt. I et lukket rom Men det er selvfølgelig gjort det og. Det er så mye vi ikke kan se. Slutten av «Kartet og Terrenget» av Houellebecq handler om en sliten og desillusjonert kunstner som forsøker å filme noe man ikke kan se, i hagen sin, kreftsyk og gammel har han funnet et senterpunkt for tilværelsen i en verden tilsynelatende uten mening. Han bruker et infrarødt kamera for å se det man aldri får se. Det er mulig jeg ikke husker slutten, at hjernen min kreerer bilder fra en bok som ikke finnes. Jeg siterte den samme forfatteren en gang, noe slikt som; «vi husker våre egne liv litt bedre enn en bok vi en gang leste.» Men jeg fant det aldri igjen, det sitatet. Muligens var det min tanke som jeg projiserte på han, fordi jeg var for redd for at en slik type nihilistisk tanke var min, eller fordi tanken var for dyp til at jeg kunne stå inne for den, eller for overfladisk. Allikevel er dette bildet fra slutten av denne boken av denne mannen som fotograferte det usynlige veldig tydelig i mitt minne, så tydelig og interessant at jeg ikke tør å bla opp i boken igjen for å sjekke om det er et falskt minne. Kanskje alle dype tanker er overfladiske og omvendt. Kanskje er å komme med en slik uttalelse en feig handling. Fotografiet er todimensjonalt. Film er en tredimensjonal representasjon av en firedimensjonal virkelighet, ideelt sett, hvis man tar Einstein sin definisjon alvorlig og medberegner tid, samt aksepterer illusjonen som er filmets premiss. Men virkeligheten opererer selvfølgelig ikke ut ifra en så simpel konstruksjon som et medium. Ifølge Duchamp er vi skyggen av den fjerde dimensjon, mens han lette etter den endimensjonale virkeligheten, den som ikke kaster noen skygge i det hele tatt. En rett strek på et ark blir utifra dette premisset et estetisk høydepunkt.



Det var kunstverkene dine som produserte disse tankene, som lokket fingrene mine ned på tastaturet, slik at jeg kunne kanalisere mening ut i fra hva du gjorde, kjære student. Det finnes få tider der det å skape betyr mer enn i den tiden vi lever i nå, for tomhet og tap av mening har sjelden vært tydeligere, men det er der paradokset blir en dynamo. Det spirer og gror i sinnet når rom blir skapt. Hele verden har fått smake på kjedsomhet og løsrivelse fra samfunnet, en virkelighet som er de fleste kunstneres hverdag, og det er kun de som har gjort denne overflodens kraft til sin venn, kun de kan rive seg løs fra matrisen og vise veien. Denne fasen av historien er en kontrastvæske. Kun i virkeligheten kan man gjøre grep som gjør denne perioden gyldig. For det finnes ikke noen uvirkelighet, eller et rom der virkeligheten ikke har relevans, kun et inntrykk av at den er ugyldig. Uvirkelighet er også en del av virkeligheten. Alt som går igjennom persepsjonen er virkelig. Vi famler. De av oss som tilsynelatende har kontroll, som liker å gi inntrykk av at de styrer sin egen og andres skjebne, de famler mest. For når du slipper kontroll får du kontroll. Når du lar deg selv følge strømmen, lede deg med totalitetens makt, gjenfinner du din autentisitet, din egenverdi. Du glimrer når du tillater deg selv tanken at du kun er en stemme av mange, på siden av kakofonien, fordi det er det den høres ut som fra din vinkel. Det finnes ingen kakofoni. Men i sannhet er det milliarder av unike stemmer, som forsøker å finne harmoni og egenart i en verden av betong, stål og mest av alt natur. Alt er dypest sett enten uberørt eller transformert natur. Det fragmentet du fanger, i din persepsjon, din CMOS brikke eller film, det er din hånd på livets tidslinje. En linje som går i sirkel og biter seg selv i halen. 



Jeg skulle ønske det fantes et språk som kun bestod av vokaler.




Liknende artikler

Ingen liknende artikler