- Selv er jeg nok en engstelig teknologioptimist

‍

Solbrillen står sentralt i den nye utstillingen din på Oplandia senter for samtidskunst på Lillehammer. Hva er det som fascinerer deg ved nettopp solbriller?

Solbrillen er jo noe de aller fleste har et slags enkelt forhold til, men kanskje ikke tenker så ofte på. Det er gjerne i dette terrenget jeg leter etter mine tematikker. Den har vært fremtredende i popkulturen siden 1920-tallet og vært med på å forme våre visuelle ideer om hva det vil si å være moderne. Solbrillen er koblet til alt fra glamour, ekstremsport, krigføring, rockemusikk, science fiction, virtuelle virkeligheter, osv. Likevel er solbrillens betydning relativt lite forsket på, selv innenfor kulturvitenskapen. Derfor ville jeg studere den og prøve å lage en essayfilm som samlet alle de tankene som oppsto i meg.

Den ferdige installasjonen endte nok opp med å bli en del mørkere og mer ubehagelig enn jeg først hadde sett for meg, kanskje fordi jeg fant så mange tegn på at solbrillen kan knyttes til en slags frakobling fra verden og en kunstig likegyldighet som tilslører en angst overfor tiden vi lever i. I filmen min begynner denne fasaden å slå sprekker.

‍

‍

Utstillingen din Same Sun er en installasjon som består av video, fotografi og tekstil. Kan du fortelle om de ulike elementene i utstillingen og samspillet mellom ulike medier i kunstnerskapet ditt?

I utstillingen på Oplandia Senter for Samtidskunst viser jeg den 35 minutter lange filmen i to kanaler, det vil si på to skjermer som henger fra vaiere i taket. Den har et komplekst lydbilde mikset for stereohøyttalere i rommet. I filmen har jeg konstruert en rekke absurde scener basert på historiske bilder av solbriller, alt fra inuittenes utgamle snøbriller til Raybans ikoniske pilotbriller. Disse har jeg deretter KI-generert slik at de snakker til ekte stemmeopptak, det kan være lyd fra videoblogger, obskure feltopptak av inuitter, diktlesninger eller tungetale som jeg selv har skapt. I tillegg har jeg skrevet en narrasjon om solbrillens historie som leses av et titalls KI-genererte stemmer som jeg har fått til å stamme, stotre, harke eller hikke mens de leser teksten. Jeg har eksperimentert med hva som skjer når jeg prøver å lære KI å imitere det som vi mennesker ofte tenker på som støy i talen.

Filmene glitcher og beveger seg mellom de figurative scenene og et mer abstrakt formspråk gjennom en teknikk som kalles for “data moshing”. Dette er egentlig en type feil som pleide å skje med skadet digitalfilm, hvor pikslene forflytter seg. Jeg har funnet en metode for å kontrollere dette og mappe ut hvilke deler av bildet som skal ødelegges. Effekten skaper en ubehagelig utsmelting, og skal symbolisere skaden synet kan få ved å stirre direkte på solen uten beskyttelse.

Dette er den samme teknikken jeg har brukt i de tre fototrykkene som er montert på vegg. Disse “smeltebildene” som jeg kaller dem, er trykket på akrylglass og viser tre av filmens hovedkarakterer, hvor halve ansiktet fra solbrillene og ned har forvitret digitalt.

Bak skjermene i glasskuben står det en stor buet tekstilduk som forestiller en solnedgang. Jeg har selv programmert et KI-program og fått det til å lage en syntetisk solnedgang basert på 1000 bilder av ekte solnedganger. I tekstilduken er hver av disse solnedgangene synlig som én horisontal stripe.

‍

Teknologi og innovasjon går igjen som tematikk i flere av prosjektene dine, i denne utstillingen spiller blant annet kyborger og kunstig intelligens en rolle. Hvordan startet denne interessen for teknologiens muligheter i kunstnerskapet ditt?

I Same Sun bruker jeg egentlig solbrillen som metafor på ny teknologi generelt, og kunstig intelligens spesielt. Jeg ser på teorier om protesen, eller den kunstige “utvidelsen” av menneskekroppen, men også historisk hvordan solbrillen som motofenomen har signalisert en nonchalanse og en kulhet som uttrykker “jeg er ikke redd for den nye teknologien, jeg er klar for hva fremtiden bringer”. Dette aspektet så man allerede hos “dandyien” og “flanøren” på slutten av 1800-tallet. Selv er jeg nok en engstelig teknologioptimist. Jeg er både redd og fascinert, jeg ser farer og muligheter om hverandre. Jeg tror den interessen jeg har for teknologi og naturvitenskap har vært der gjennom hele kunstnerskapet mitt, men alltid i møte med poesi, språk, musikk og religion.

Jeg ønsker å fornye meg og holde meg oppdatert, og jeg prøver alltid å lære meg nye teknikker, så når generativ KI gjør sitt inntog vil jeg eksperimentere i det nye mulighetsrommet som har oppstått så brått. Plutselig er det ingen drøm eller fantasi som er for rar eller for kostbar til å lage som filmscene, og brukt på en kritisk og innovativ måte kan dette være med på å skape en ny type surrealisme. Samtidig er jeg veldig redd for at KI er med på å bygge opp under en tendens hvor selv de mest sublime eller groteske bilder blir sett på som hverdagslige. Dette er selve temaet i det paraplyprosjektet jeg har jobbet med de siste tre årene, som jeg kaller for “The Ordinary Has Infested All Things”.
‍

I tillegg til din praksis som kunstner er du lærer på Oslo Fotokunstskoles linje for video- og filmkunst. I hvilken grad tar du med deg kunstnerskapet ditt inn i undervisningen din og hvordan påvirker undervisningen og samspillet med studentene og kolleger kunstnerskapet ditt?

Jeg prøver alltid å bruke det som fascinerer meg inn i filmundervisningen. Det kan være alt fra kurs i found footage og videoinstallasjon, til 3D-animasjon og kunstig intelligens. Samtidig spenner min filminteresse mye bredere enn akkurat det jeg lager selv. Jeg har vært dedikert filmnerd siden tenårene, og jeg mener at den tradisjonelle fortellende filmen er like viktig, om ikke enda viktigere, nå enn før. Jeg kommer også til å jobbe med mer klassiske filmproduksjoner de nærmeste årene, og mitt neste prosjekt blir en kombinasjon av KI og scener som faktisk skal filmes analogt på 16 mm, noe Oslo Fotokunstskole også tilbyr kurs i.

UTSTILLINGEN SAME SUN AV KUNSTNER OG OFKS-LÆRER TOR-FINN MALUM FITJE VISES PÅ OPLANDIA SENTER FOR SAMTIDSKUNST TIL OG MED 08. MARS.