OFKS Blogg

film

Utfordrer rigide konvensjoner i filmbransjen

2/10/2021

Stikkord:

No items found.
Itonje Søimer Guttormsen kan gjøre timelange tagninger, for så å kun bruke to minutter i filmene sine. Hun innrømmer at prosjektene kan være krevende å jobbe på, men setter kunstnerisk frihet foran alt annet. Det synes i spillefilmdebuten GRITT.
Itonje Søimer Guttormsen er aktuell med spillefilmdebuten GRITT

Gratulerer med spillefilmdebut og premiere! Kan du fortelle litt om prosjektet?

Takk! GRITT handler om en sannhetssøkende kvinne, som en gang het Gry-Jeanette, og etter 17 omflakkende år i utlandet er tilbake i Oslo som Gritt. Hun brenner for å realisere et radikalt kunstprosjekt som skal hjelpe Oslos befolkning over i en ny tid, men det skorter på interesse og hennes metoder blir gradvis mer desperate. Vi følger hennes utrettelige kamp for en plass i tilværelsen og et utløp for sitt indre trykk, og mens hun famler og drømmer, griper sjanser og brenner broer, møter hun en rekke spennende mennesker og miljøer på sin veg, fra New York, via Oslo, til Østmarka.
GRITT er en fortelling om et menneske som hverken kan eller vil inngå i det vi kaller en normal livsførsel med fast jobb, barn i skole, hus og lån, men som må følge sin egen ledestjerne og være fri. En frihet som har sin pris – utstøtelse, isolasjon og galskap er en mulig skanse. Men som i alle store kriser finnes også potensialet for transformasjon.
Med filmen ønsker jeg å utfordre vår forestilling om hva det vil si å være en veltilpasset borger, og hva vi anser som et verdig liv. Gjennom en brysom kvinne som stadig blir misforstått, mistenkeliggjort eller avfeid som irrelevant, ønsker jeg å belyse normalitetens kveldende kår, som jeg mener trives godt her i verdens rikeste land. Særlig nå når korona-ristreksjoner truer vår bevegelsesfrihet, er det betimelig å sette vår hang til konformitet under lupen.

Skuespiller Birgitte Larsen spiller tittelrollen i GRITT

Det hele startet med kortfilmen “Retrett” fra 2016. Hva har du tatt med deg inn i spillefilmprosjektet og hvordan var veien dit?


Det startet egentlig allerede i 2009, da ideen om en uvanlig og handlekraftig, men alenegående kvinne i utakt med sine omgivelser, hellig overbevist om å forandre verden og villig til og ofre alt for det hun tror på, tok form. Det var storkvinnegalt nok tenkt som en spillefilmtriologi. Jeg ville produsere, selge og lage den med lite penger for å få full kunstnerisk frihet. Skuespiller Birgitte Larsen var allerede involvert og vi gjorde noen skisser og slengte inn en søknad, men vakte nok mer vantro enn nysgjerrighet.
Det hadde allerede da bygget seg opp et voldsomt trass i meg etter å ha kjempet med rigide konvensjoner ved den Norske Filmskolen. Da jeg gikk der hadde jeg kommet over myten om Lilith – Adams første kvinne. Hun forlot det trygge men begrensende Eden, til fordel for det frie og ville. Lilith ble min ledestjerne i det som for meg ble et desillusjonerende klima. Avslaget fra NFI ble et slags brekkjern som gjorde at jeg «tok en Lilith» og skjente over i det friere kunstfeltet, hvor jeg involverte meg i venners produksjoner, før jeg etterhvert etablerte en performance-gruppe; Lilithistene. Jeg startet og et kor og en stedsspesifikk filmkunstfestival i rein virkelyst, og det var veldig sundt for å holde skapertrangen i live. Dessuten fikk jeg også støtte fra Kulturrådet og Oslo Kommune til mine høytflyvende konsepter, og det ga guts.
Erfaringene med denne type arbeid gjenopprettet en tillit til egne ideer, og jeg kjente meg fandenivoldsk nok til å gå løs på filmmediet igjen. Da hadde jeg riktignok i mellomtiden utviklet et par andre spillefilmer, men jeg hadde ikke funnet ut av hvordan jeg skulle få realisere de med nok frihet innenfor systemet, og stadig fikk jeg utallige avslag. Birgitte og jeg hadde hele tiden holdt vårt samarbeid ved like og eksperimentert med ymse formater, og hva enn vi gjorde dukket denne brysomme kvinnetypen opp. Rett før det jeg ante ville bli et avslag på en langfilm (forkledd som kortfilm), slang jeg sammen en manusskisse hvor jeg brukte det jeg hadde for hånden; Birgitte, relasjonen til Marte Wexelsen Goksøyr som er en genial kunstner stadig undervurdert på grunn av downs syndrom, en leilighet over en togparkering, en nettastrolog på Bali, en kondom med sperm i fryseren og en burka som hadde falt fra oven.
Den brysomme kvinnen ble til Gritt, som heldigvis ble tatt godt imot, og vi fikk blod på tann til å følge henne videre. GRITT er en uavhengig fortsettelse av Retrett, men jeg ser det som et kapittel i hennes livsreise, som vi kanskje kommer til å følge til hennes gamle dager, hvem vet!

Regissør Søimer Guttormsen omfavner utradisjonelle arbeidsmetoder som låner virkemidler fra både dokumentar- og spillefilmen.



Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen din og hvordan det påvirker klippingen og det ferdige produktet? 

Jeg skriver mye av fortellingen med utgangspunkt i virkelige steder og personer, så dialoger og replikker er basert på ting som naturlig kan oppstå. Når vi filmer legger jeg derimot dette til side og spiller ut hele situasjoner, fra begynnelse til slutt.
Det som er tre sider i manus kan være én times lange opptak, men ender i filmen som to minutter. Altså jobber vi nesten som om det er dokumentar, men gjør fler tagninger hvor vi justerer og dekker inn der vi ser det trengs.
Andre scener er tydeligere skrevet og har profesjonelle skuespillere, men også da legger vi vekt på improvisasjon og lar det skure og gå. Det er så klart krevende for foto og lyd, ja sikkert for alle egentlig, så det er en forutsetning å jobbe med mennesker som blir gira på denne åpenheten. Vårt motto er «Mer tillit, mindre sikkerhet!». Det er én ting å mene det, men noe annet å klare og etterleve det. Heldigvis er jeg velsignet med svært modige kollegaer, som hovedfotograf Patrik Säfström som alltid pusher meg mot grensene.
Klippefasen er årelang og den fasen jeg nok trives best i. Jeg kan flytte inn i et hyperkonsentrert univers og kople på hele sanseapparatet og få ha fest i hjernen. Her er det avgjørende at jeg er alene, helst på et klosterliknende sted hvor jeg ikke har noen andre avbrytelser enn å lage mat – gjerne tre uker i strekk. Jeg logger alt veldig nitidig, så følger jeg intuisjon, bevegelser, rytme, følelse, hjerte og analyse, og prøver å la de danse sammen mens arbeidet skrider frem.
I GRITT har jeg også hatt perioder hvor jeg har hatt inn to eksterne klippere (Michal Leszczylowski og Geir Ørnhold) for å intensifisere prosessen. Det har vært nyttig og spennende, men jeg vil aldri gi slipp på den overordnede kontrollen og periodene alene, for det er her jeg virkelig føler på filmskapelsens magi.

GRITT hadde premiære på Tromsø internasjonale filmfestival i midten av januar 2021.

En regissør har ofte mange hatter – alt fra manusutvikling og instruering, til casting, klipp og kaffekoking. Hvilke sider av regissør-yrket er du mest interessert i?

Jeg er interessert i alle faser ved filmskaping og elsker at de er så forskjellige! Jeg er en ekstrem blanding av det populærkulturen liker å kalle ekstrovert/introvert, og blir jeg for lenge i en fase klikker det for meg helt enkelt. Så det at man glir inn og ut av perioder med kreativt kollektivt kaos og monastisk kontemplasjon, passer meg ideelt. Jeg har jobbet på produksjoner fra jeg var 20 år med alt fra kaffekoking til produksjonsledelse og er veldig opptatt av catering! Så jeg lager mer enn gjerne mat til mine kollegaer, men kanskje ikke samme dag som vi gjør opptak.

Søimer Guttormsen er opptatt av å bryte ned en ukultur av rigide konvensjoner og gi filmskapere mer frihet




Sett opp mot billedkunstscenen, kan filmindustrien virke litt rigid. Man er avhengig av mange godkjennelser og finansiering på veien. Hva synes du om strukturene i filmbransjen og hvordan forholder du deg til dem?

Det har vært alt for lite fokus på film som kunstart i Norge – både ved Den Norske filmskolen, ved Filminstituttet og blant landets etablerte produsenter.
Det har rådet en kultur hvor rigide konvensjoner om kostnadseffektiv produksjon og konvensjonell historiefortelling, har fått gå foran kunstnerisk utforskning.
På filmskolen fikk vi for eksempel høre at «kunsten kan dere gjøre senere». Det er i seg selv en utrolig ting å si til ivrige studenter. Der må jeg virkelig berømme Oslo Fotokunstskole som setter kunstens først! Jeg tror mye har endret seg til det bedre på Lillehammer, og det skjer mye positivt i feltet. Flere billedkunstnere har begynt å lage film, filmregissører forener seg, nye visningsarenaer har oppstått, instituttet lytter og fler produsenter tør å ta risiko. Et godt eksempel er min produsent, Maria Ekerhovd i Mer film.
Kommersielle strømninger vil alltid finnes og de truer de små. Vi har tross alt en Høyre-regjering, så det gjelder å holde seg våken og se konsekvensene av nye ordninger og reguleringer som kan innskrenke rommet til å utfolde seg i.

Se traileren til GRITT:

GRITT ER PRODUSERT AV MER FILM OG HADDE PREMIERE PÅ TIFF I JANUAR. SPILLEFILMDEBUTEN BLIR TRUKKET FRAM SOM ET MESTERVERK AV MONTAGES.

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplassfor heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film- og videokunst». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningoslofotokunstskole.no.

Liknende artikler

Ingen liknende artikler