Fotosalong

Selviscenesettelse – til glede eller besvær?

Selviscenesatte fotografier skyller over oss. Er det stadig skiftende stereotyper som danner støpeskjeen for det visuelle uttrykket?

Koreografi av eget liv foran et kamera som spres for verden, hva gjør det med oss?  Er det selvopptatt?  Eller sier det mer om menneskets universelle dokumentasjonsbehov hvor et vikarierende medium brukes som verktøy?

Hvordan påvirkes vi av vår tenkte betrakter i koreografien? Hvordan påvirker det vår identitet? Handler det om behovet for tilhørighet og identifikasjon med en gruppe, gjennom et visuelt uttrykk?

Tidligere var det forbeholdt kunstnere å bedrive selviscenesettelse. Hva er likhetene og forskjellene i dag fra da Frida Kahlo skapte et univers rundt seg selv med sin originalitet, skjønnhet og lidelse? Kahlos univers fremstår som sant, åpent, komplekst og udødelig. Hvordan er det med dagens selviscenesettelse som florerer på nettet, gjør det livene våre trangere i fastlåste og løgnaktige identiteter eller er det like autentisk? Kunstnere som arbeider med selviscenesettelse; er de mindre selvopptatt enn alle andre som gjør det?  

Er vi så mettet av dette fenomenet nå at det naturlig brenner ut? Eller har det kommet for å bli?  Er dette uttrykk for en individualistisk tid og vil dette endre seg? Er det et frihetsuttrykk som har blitt en tvangstrøye i en tid der behovet for fellesskap er viktig for å få til endringer?