Bli kjent med: Fin Serck-Hanssen

‍

Du er aktuell med utstillingen Fiberverk: Nevrofibromatose på Kunstnerforbundet. Kan du fortelle litt om denne utstillingen?  
 
I denne utstillingen har jeg portrettert mennesker med diagnosen nevrofibromatose (NF). NF er en sjelden, genetisk diagnose, der bindevevssvulster oppstår i kroppens nervefiber. De fleste med NF har annerledes hud. I tillegg til svulster og en mengde arr har mange NF-ere særegne sjokolademelkfargede utslett, som kan dekke store deler av kroppen.
 
Helsetilstanden til mennesker med NF varierer sterkt. Ved NF type1 rammer svulstene huden, det perifere nervesystemet og skjelettet. Ved type 2 rammes sentralnervesystemet, med ryggmarg og hjerne. Enkelte får store ortopediske forandringer. En del NF-ere dør tidlig, fordi de lettere utvikler ulike kreftformer. Noen mister synet, og mange får nevrovariasjoner som ADHD eller dysleksi. Samtidig lever en del med NF uten synlige funksjonsnedsettelser, så lenge de er påkledde, og huden er dekket til. 
 
Folk med NF lever i samme kultur som alle andre, der man forventes å presentere og konstruere seg selv gjennom fotografier i sosiale medier. Samtidas selvrepresentasjon består svært ofte i å vise kroppslig perfeksjon. Reaksjoner på samfunnets krav til utseende kan bli en skamkultur, der folk med annerledes kropper gjemmer seg. I dette prosjektet har folk med annerledes kropper samarbeidet med fotografen og tatt kontroll over selvrepresentasjon, med fotografen som verktøy. Utstillingen utfordrer etablerte forestillinger som at fotografen er det handlende subjektet og motivet det passive objektet, og at funksjonsnedsatte er underlegne folk uten funksjonsnedsettelser. I utstillingen kan du gå tett på NF-eres vakre kropper. 
 
Det er ingen tvil om at mange med NF har et slitsomt liv. Jeg ønsker ikke å sedimentere forestillinger om kroppslig annerledeshet som noe negativt, som noe man vil ønske å fjerne eller bekjempe. Tvert imot gir utstillingen rom til kropper som offentligheten sjelden ser, og minner om de sosialt konstruerte reglene for hva som regnes som en vakker kropp. Vi minnes om at snevre skjønnhetsnormer gjør at vi ikke ser skjønnheten i annerledes mennesker. 
 
Jeg har samarbeidet tett med skuespiller og tillitsvalgt NF-er Ellen Terese Nilsen, forfatter og kurator Bjørn Hatterud, kles- og utstillingsdesigner Harald Lunde Helgesen, billedkunstner og kurator Benjamin Slotterøy, og komponist og lyddesigner Amund Ulvestad. I tillegg inkluderer prosjektet NF-ere – som modeller, informanter og fortellere. 

‍

‍

Hvordan kunst lager du?
 
Jeg jobber hovedsakelig med fotografi i ulike formater og teknikker.
 
Hva var det som gjorde at du begynte du å fotografere?
 
Jeg var egentlig ikke spesielt interessert i foto synes ofte det var folk med lange telelinser som var opptatt av teknikk. Da punk og new wave influerte musikken på slutten av 70 tallet og 80 tallet ble jeg veldig fascinert av musikken, opprøret og estetikken. Jeg begynte å fotografere og portrettere musikere og band fordi jeg ikke spilte noe instrument selv og følte meg tiltrukket av miljøet. Det vakte min nysgjerrighet for å utforske mediet ytterligere og jeg søkte fotokunstskoler i England, siden det var engelsk musikk jeg likte best.

‍

‍
 
Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?
 
Det har jeg aldri tenkt på, det er bare blitt sånn.
 
Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?
 
Det er å ha muligheten til å møte folk og samarbeide om prosjekter jeg opplever som viktige og meningsfylte. Det er stort å oppleve å få til et bilde som funker og tåler tid.
Når jeg føler jeg ikke får til ting og står og stamper i lange perioder er det ensomt og tungt å dra seg sjøl videre.

‍

‍
 
Har du ett bilde eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?
 
Jeg har vært så heldig å treffe mange mennesker i livet mitt som har blitt til markante skilleveier i livet både til å se ting fra nye perspektiver og våge å utforske ting.  Jeg flyter mye rundt og har ikke vært særlig ambisiøs, det kan føre til stagnering, men også helt nye virkeligheter.
 
At jeg havnet på fotoskole i Derby var en tilfeldighet. Jeg traff en litt brisen kar noen år eldre enn meg da jeg venta på flyet til London for å gå på konserter og sjekke fotoskoler. Det viste seg å være Tom Sandberg som anbefalte meg å sjekke ut Derby hvor han hadde gått noen år tidligere. Jeg begynte i Derby og var assistent for Tom i 25 år etter det. Så Tom har vært veldig viktig for meg. Når det gjelder bilder ble jeg helt slått i bakken da jeg så Francis Bacon sine arbeider for første gang. De grep tak i meg fysisk og jeg kjenner de i kroppen fortsatt.

‍

‍
 
Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg til kunstfotografer?
 
Jeg synes det er vanskelig å gi noen råd. Min erfaring som elev var at å dele med noen av de andre elevene var mest inspirerende, jeg synes også det var veldig inspirerende å se på eldre og eksperimentelle filmer, og også andre kunstformer. Jeg tenker det er bra å oppleve forskjellige kunstneriske utrykk. Som ung er du nær pulsen til samtiden, du ser den fra ditt unike perspektiv.  Så er det opp til deg. Min erfaring er at det å dele tanker og vise bilder kan være en fin måte å komme nærmere det jeg søker å formidle.

‍
UTSTILLINGEN FIBERVERK: NEVROFIBROMATOSE AV FIN SERCK-HANSSEN VISES PÅ KUNSTNERFORBUNDET TIL OG MED SØNDAG 12.10.