Bli kjent med: Marcus Reistad

‍

Du er aktuell i utstillingen Terskler på Fotografiens Hus. Hva viser du der?

Der viser jeg verket «Held Apart» som består av to fotografier tatt svært tett på hverandre i tid og rom, og former sammen et motiv av to hender. Håndflatene er åpne og hendene utstrakte: Vil de ta, eller slippe? Hendene er intime, men frakoblet kroppen. Personen er på samme tid til stede og utilgjengelig.

Gruppeutstillingen er initiert av Virring, en kunstgruppe med fokus på publikasjoner og workshops, så verkene inngår også i en fanzine med kollaborativt materiale mellom utstillerne.  

‍

‍

Hvordan kunst lager du?

Min kunstneriske praksis har utgangspunkt i fotografiet, og omfatter video, lyd og tekst. For tiden er mine interesser kretset rundt fotografiets materialitet, psykologiske landskap, og granskning av familien som institusjon, sosialiseringsarena og historiske narrativ. Slik jeg opplever det er tid alltid tematisk til stede i fotografiet, noe jeg ikke alltid fokuserer på, men heller ikke kan ignorere.

I prosjektet «Fragile Archive» som jeg holder på å ferdigstille undersøkes familien og nære relasjoner gjennom et fotografisk arkiv. Her jobber jeg med et arkivmateriale hvor alle negativene fra bachelorstudiene gikk tapt og alt jeg hadde igjen var små, uskarpe kontaktkopier fra mørkerommet. Prosjektet handler ikke så mye om å miste dette tapte materialet, så mye som det er en refleksjon over den fotografiske prosessen. Selv om det lenge opplevdes som et stort tap, har tiden endret mitt syn på materialet. Fem år senere kunne jeg ikke lenger få øye på det potensialet og relevansen jeg den gang så.

Det var likevel nødvendig å arbeide seg gjennom materialet, da motivene jeg hadde fanget, i seg selv med tiden gikk tapt: Årene som forsvant, barndomshjemmet som ble solgt, og det alt for tidlige dødsfallet av det som den gang var min kjæreste. Slik ble materialet også et prosjekt om aksept, og om å lære seg å leve med fravær.

‍

‍

Hva var det som gjorde at du begynte du å fotografere?

Etter videregående flyttet jeg til Roma for å studere filosofi, og det miljømessige skiftet og noen tilfeldigheter gjorde at interessen for analogt fotografi blomstret. Så gikk kamera i stykker og jeg fikk meg digitalkamera, men et nesten ubegrenset minne hindra meg. Å være begrenset til 36 eller 10 bilder av gangen var det første som virkelig skjerpet blikket mitt. Jeg liker dessuten hvordan film gjengir rom, så det sluttet jeg aldri med.



‍

‍

Når visste du at du ville bli kunstner?

Jeg begynte på Oslo Fotokunstskole med en tanke om at jeg bare skulle gå der i ett år, bare for å gjøre noe annet og ha det gøy. Jeg kom inn uten erfaring fra mørkerom, og kunne knapt blender og lukker, men for første gang fikk jeg stor interesse for å gå på en skole. I første året lagde jeg en liten publikasjon med et begrenset opplag og Tronsmo tok den inn. Det føltes utrolig stort å se noe jeg hadde laget stilt ut i vinduet og på podiet med fotobøker omringet av navn jeg så opp til. Da visste at det var dette jeg ville gjøre.

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Friheten og muligheten til å begi seg ut på en impuls og utforske tankerekker og interesser hvor ingen andre setter avgrensningen for tid og rammer. Men det er et tveegget sverd. Det kan være en ensom praksis, særlig som fotograf jobber jeg veldig mye alene. I det siste har jeg blitt mer og mer interessert i arbeide med video, som oftere åpner mer aktivt opp for samarbeid og det liker jeg veldig godt.

‍

‍

Har du ett bilde eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?

Fotoboken «Vandalism» av John Divola var en øyeåpner og ga meg tilbake troen på sort-hvitt fotografiet i en tid jeg følte det bar på for mange nostalgiske og romantiserende preg. Verket har et formspråk som oppleves kontemporært og kunne vært gjort i dag selv om den kom ut i 1975.

Jeg må også nevne «New Topographics» prosjektet med særlig tanke på Lewis Baltz (1945-2014). Det var en tidlig og stor opplevelse som utvidet min forståelseshorisont rundt begrepet landskap. Min tidligere forståelse av landskap og landskapsfotografi var begrenset til tanker om overtolkede, mettede bilder av natur. Lewis Baltz tappet fotografiet i denne sjangeren for så mye informasjon, samtidig som de fremstår veldig ladet. Kombinert med en sjelden visuell og geometrisk forståelse er det et verk jeg stadig kommer tilbake til når jeg må fornye troen min på fotografiet.

Hvilke råd har du til andre som vil utdanne seg til kunstfotografer?

Ta deg selv på alvor! For tar du ikke deg selv på alvor kan du ikke forvente at andre kommer til å gjøre det heller. Det skulle jeg ønske jeg hadde klart for meg da jeg begynte på Oslo Fotokunstskole. Skolen er en helt spesiell anledning til å få muligheten til å vise prosjekter vi holdt på med til sentrale og etablerte kunstnere på feltet. Hvor sjelden denne muligheten er forsto jeg ikke før jeg begynte på kunstakademiet i Gøteborg. Våg å utforske, vær alltid nysgjerrig, våg å stå for noe. Vær bevisst, og varsom på å følge tendenser og trender blindt. Å finne sitt utrykk tar lang tid, og er ikke en satt lineær prosess. Det er det flotte med kunsten, man blir aldri utlært.

MARCUS REISTAD ER TIDLIGERE STUDENT PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE. HAN ER NÅ AKTUELL I UTSTILLINGEN OG FANZINEN TERSKLER PÅ FOTOGRAFIENS HUS, INITIERT AV VIRRING. UTSTILLINGEN VISES TIL OG MED 22. FEBRUAR. SE MER AV MARCUS PÅ MARCUSREISTAD.COM.