Utstilling

– Der det ikke er liv er det ingen mening

9/3/2020

I Kristian Skylstads nye film Hello Hell tar han et endelig oppgjør med kunstig intelligens: – Jeg anser alle datamaskiner for å være idiotiske enheter som gjør menneskeheten til idioter […] Dette verket er et slags endepunkt for meg hva gjelder både refleksjoner knyttet til teknologi og en konsumerende holdning til digitale medier i mitt eget liv. Vi har snakket med Kristian om filmen som vises på K4, hans ambivalente forhold til kunstig intelligens, om hvorfor han mener 2001: A Space Odyssey er det viktigst kunstverket som noen sinne er laget og om å leve i lock-down i Berlin:
Stillbilde fra Hello Hell av Kristian Skylstad.

Du viser din nye film Hello Hell på K4. Kan du fortelle litt om denne filmen?

Det er det som alltid er litt vrient med konseptuell kunst generelt, at hvis man begynner å forklare et verk så gir man instrukser for lesningen, noe som begrenser spillerommet til en eventuell betrakter i selve gallerirommet. Filmen er en kort tagning på tre minutter av et Lenovo Thinkpad keyboard, med kun et par centimeter av bildet som blir spilt av synlig, tekstingen av selve klippet jeg spiller av på denne datamaskinen. Denne maskinen er egentlig en IBM patent, som ble solgt til et kinesisk selskap, men beholdt navnet Thinkpad. Dette er et viktig semiotisk signal i verket, da det står opp mot det subjektorienterte iPad, som gjør at man reflekterer tilbake til datamaskinen og Internett sin fødsel, at maskinen en gang var et verktøy for å utvikle tanker. Dette er også en maskin som primært forholder seg til forretninger og økonomi, de harde og kyniske kreftene som beveger verden framover, eller som man også kan se det; i en spiral nedover i kvikksanden. Lenovo er en forkortning av ordene Nova Legenda, som betyr «ny legende», noe hele den virtuelle sfæren er totalt dominert av i sin søken etter. Alle disse små detaljene skaper mening og kommuniserer med teksten og lydbildet, inkludert den karakteristiske røde museknappen i midten av tastaturet som avslører hovedrolleinnehaverens identitet.

Klippet i videoen som befinner seg på skjermen er fra en science fiction film fra 1968, som etter min mening er tidenes viktigste film, men som jeg også anser som den aller beste. I denne scenen skjer det en dialog med en datamaskin som deler navn med protagonisten i Infinite Jest, men mennesket han kommuniserer med deler også navn med selve forfatteren av samme bok. Når Google sine algoritmer forsøker å tekste denne scenen dukker det opp en del misforståelser som skaper et poetisk potensiale som interesserer meg, blant annet tittelen Hello Hell. Videoen er både morsom og tragisk. Den viser tomheten i det digitale livet. Hvordan alt blir null og en hvis man ser verden og livet ut i fra prismet til Internett, eller for så vidt også såkalte filosofer som Yuval Noah Harari og hans spekulative Homo Deus, som mener alle mennesker dypest sett er algoritmer. Slike floskler får meg til å sovne utslitt av avmakt. Men først og fremst er filmen en one-liner som tar for seg datamaskinens roller fra IBM sin produksjon av datamaskiner til Auschwitz, fram til den nåværende situasjonen i USA hvor en fjerdedel av unge mennesker mellom 18 og 24 år har aktivt og seriøst vurdert å ta livet av seg selv de siste tredve dagene primært grunnet depresjoner utløst av et liv sett gjennom brillene til sosiale medier.

Verket fungerer som en videografisk parafrase av Malevich sitt verk Black Square. En liten gåte. Hva er bokstaven før bokstaven I? Hva er bokstaven før bokstaven B? Hva er bokstaven før bokstaven M? Og hva blir det? Slik kan jeg fortsette å kryptere og avsløre, men når alt kommer til alt er verket det det er. Det finnes verken løsninger eller svar her, men dette virtuelle objektet er både en vits og et veldig autonomt minimalistisk kunstverk, fordi det fungerer.

Stillbilde fra Hello Hell av Kristian Skylstad.

Hello Hell kretser rundt kunstig intelligens, hvilket er en tematikk du også har jobbet med tidligere, f.eks. i ditt bidrag til Vårutstillingen på Fotogalleriet 2019. Hva var det som fikk deg interessert i tematikken, og hva er det du finner interessant som kunstner i samspillet mellom teknologi og intelligens?

Jeg vet ikke helt om jeg er interessert i tematikken lenger, eller om jeg noensinne var det, men tror heller at det ble en distraksjon etter jeg gikk dypere inn i det etter jeg lagde filmen Non Deus Ex Machina i samarbeid med Hans Skovholt til en utstilling for fem år siden. Den filmen er en slags digitalisert Pan av Hamsun, der vi fjernet alle fiendene i Skyrim, slik at det kun ble en virtuell tur igjennom et billedskjønt landskap. Det var noe i tanken på å ta på seg en VR hjelm for å gå en tur i skogen som jeg synes både var veldig skremmende og appellerende.

Jeg kretser all min produksjon rundt et eksistensielt utkikkspunkt. Når man begynner å snakke om singularitet, skape en kunstig enhet med større intellektuelt potensiale enn hele menneskeheten som lever og har levd på denne planeten i en enhet, da begynner man å flørte med tanken om å produsere en Gud. Nå mener jeg at vi allerede har skapt dette gudebildet i form av Internett, da dette mediet er som religion å regne for de fleste mennesker, men kunstig persepsjon er det som interesserer meg mest og de eksistensielle implikasjonene dette har. Hvis man klarer å skape et digitalt vesen med samme intelligens og persepsjon som mennesket interesserer denne persepsjonen meg dypt, samtidig som jeg etterhvert via lesning av diverse litteratur som Super Intelligence av Nick Bostrom har forkastet hele ideen, da jeg anser alle datamaskiner for å være idiotiske enheter som gjør menneskeheten til idioter. Sånn sett har denne enheten allerede manifestert seg i våre fysiske kropper og vår persepsjon, som en parasitt eller virus, for å være absolutt moderne i min retorikk.

Så nei, teknologi interesserer meg ikke, da jeg kun er interessert i å forstå hvordan det påvirker mennesket og samfunnet. Og min konklusjon er at påvirkningen på oss er primært ytterst negativ. Derfor vil jeg ha det ut av mitt liv. Dette verket er et slags endepunkt for meg hva gjelder både refleksjoner knyttet til teknologi og en konsumerende holdning til digitale medier i mitt eget liv. Det å vende seg vekk fra datamaskiner og Internett er i dag som å vende seg vekk fra selve livet, da det er den optikken majoriteten bruker nå for å forstå verden, men jeg har i likhet med resten av menneskeheten ikke sjelelig råd til å ha et øye på dette altomfattende fenomenet. Foreldre i USA bruker i gjennomsnitt tyve minutter hver dag i direkte kontakt med sine egne barn. Disse barna bruker fem timer hver dag foran en skjerm. Det er sykt. Det er så inderlig sykt at man får et virtuelt hull i hjertet av å meditere over det. Så ja, jeg har blitt en slags ekspert på kunstig intelligens de siste årene, via studier og produksjon, men nå forkaster jeg alt. Det er totalt meningsløst. Jeg leser filosofi og romaner isteden og lager kunst om meningsløshet, noe som ironisk nok alltid genererer meningsfulle verk.

Tenabris Hexahedron av Kristian Skylstad fra Vårutstillingen 2019 på Fotogalleriet.

Stanley Kubricks filmklassiker 2001: A Space Odyssey har vært sentral for deg i arbeidet med dette verket. Kan du si noe om ditt forhold til denne filmen? Og hva kan en science fiction film fra 1968 si oss om kunstig intelligens i 2020?

2001: A Space Odyssey er etter min mening det viktigste verket som noensinne er laget på alle plan, konkurrerende med alt fra Beethoven sine symfonier, da Vinci sine malerier eller pyramidene. Det er mening destillert ut i den ytterste instans, i sin mest prekære konsekvens, boblende med mening i sin sylskarpe nihilisme. Duchamp sa en gang; "Siden et tredimensjonalt objekt kaster en todimensjonal skygge, bør vi kunne forestille oss det ukjente firedimensjonale objektet hvis skygge vi er. Jeg er for min del fascinert av søket etter et endimensjonalt objekt som ikke kaster skygge i det hele tatt". Det er vel det Hello Hell er, den endimensjonale skyggen til det todimensjonale og firedimensjonale 2001: A Space Odyssey, som ikke kaster noen skygge overhodet. Men det er bare en skygge, ikke noe viktig, slik filmen til Kubrick er.

Filmen til Kubrick forholder seg til begreper som tid, intelligens, forgjengelighet, uendelighet, på en mer meningsbærende måte enn noe annet verk i verdens historie. Og ingen kommer noensinne til å overgå det. Hello Hell er totalt uviktig på grensen til å være maktesløst. En todimensjonal representasjon av antimening uten å verken representere nihilisme eller negasjon, men heller konstruktivt stimulere oss til å ta for oss spørsmålet om hvorfor vi bruker så mye tid på å stirre på en skjerm i formatet 16:9 kontinuerlig. Det er kun en lysende skjerm. Det som skjer på den lysende skjermen er strengt tatt kun projeksjoner i ditt eget hode. Kanskje det er det som er helvete? Eller kanskje det er det som er å si hallo til seg selv. Jeg finnes fordi jeg ser. På meg selv. Nei. Jeg tror ikke på disse enhetene som erstatning for Gud, selv om det ikke nødvendigvis betyr at jeg tror på Gud, men kanskje hele begrepet er for ladet. Nietzsche sa en gang at Gud er død og vi er fortapte. Jeg tror heller på Deleuze sin betraktning at det finnes noe som er for stort i verden, i selve eksistensen, for stort for oss mennesket å takle. Den eneste måten å finne en harmoni med denne overveldelsen er å konfrontere dens bestanddeler, så forholde seg varmt og kjølig til den tomheten og rikdommen som oppstår når man faktisk klarer ta for seg hvor enormt alt er i sin alminnelighet.

Men for å svare på spørsmålet ditt; 2001 sier mer om kunstig intelligens enn all litteratur du finner på nett. Den er brønnen AI drikker fra. Hvis man hadde tatt advarselen fra Kubrick alvorlig hadde vi fremdeles brukt Walkman og skrevet på skrivemaskin. Tekst blir forresten en million ganger renere når man bruker skrivemaskin eller håndskrift. Jeg fremstår muligens reaksjonær ved å si dette, men jeg støtter Noam Chomsky 2666% i hans uttalelse om at når en datamaskin slår Kasparov i sjakk er det like interessant som at en bulldozer slår Mike Tyson i en boksering. Maskiner. De er døde. De har aldri levd engang. Da Google, som eier AlphaZero, slo verdensener Lee Sedol, skulle det være et bevis på at kunstig intelligens er overlegen mennesket i intelligens. Det er en like reduktiv tanke som at IBMs Deep Blue er mer "intelligent" enn Garry Kasparov, når ikke Deep Blue hadde noen intelligens overhodet. Og hvem bryr seg egentlig. Det er et brettspill. Muligens kan kunstig intelligens lage bedre malerier enn Caravaggio, mer levende poesi enn Rimbaud, mer vital musikk enn Mozart, men klarer allikevel ikke å oversette til tekst en dialog med en fiksjonell representasjon av kunstig intelligens. Om det ikke er tilfellet allerede klarer Youtube sikkert en dag å lese tankene våre, men i mellomtiden har vi muligheten til å flykte fra disse destruktive plattformene, slik at disse virtuelle rommene til slutt er fylt opp med algoritmer som kommuniserer med hverandre i en evig runddans tilnærmet lik ildfluer på en sort himmel en stille høstdag i de italienske fjellene. Der det ikke er liv er det ingen mening.

Stillbilde fra Hello Hell av Kristian Skylstad.

Du har nokså nylig kommet tilbake fra 1,5 år i Berlin, hvor du laget Hello Hell under lockdown. Kan du si noe om arbeidsprosessen bak filmen?

Ja. Nesten to år borte fra Norge var bra. Berlin er en mye mer virkelighetsorientert by enn Oslo, der alt skal handle om framtiden. Det er viktig å leve nå. Det fikk jeg muligheten til der. Jeg var i lockdown grunnet korona i veldig lang tid, da jeg ble syk i den perioden, noe jeg mistenker var COVID-19 fremdeles. Man gikk på butikken et kvarter før den stengte eller akkurat når den åpnet med maske, for å unngå folk. Jeg opplevde denne tiden som en vital opplevelse, da den virkelig fikk meg til å sette pris på de små tingene i livet, både i det hverdagslivet jeg ikke hadde tilgang til og det hverdagslivet jeg fikk tilgang til.

En dag skulle jeg se en scene fra ovennevnte film på Youtube for å finne et sitat i forbindelse med en tekst om kunstig intelligens i min uendelig blindvei av noen studier om AI. Oversettelsesfunksjonen var skrudd på fra forrige film jeg hadde sett, og teksten som oppstod framstod som et haikudikt. Jeg forstod at jeg hadde blitt servert noe som minnet meg om Jasper Johns sine amerikanske flagg på sølvfat. Noe som er så enkelt at det nesten er pinlig å lage kunst av det, men så essensielt at man ikke har råd til å la være, så jeg filmet den nedstøvede Thinkpaden min med teksten så vidt synlig. Det fungerte i første tagning, så den filmen man ser i galleriet er helt uredigert. Det tok rundt fem minutter å lage den, men også fem år, da jeg har sløst bort så mye energi på fenomenet.

Berlin var et klaustrofobisk sted i denne perioden, samtidig som det var noe apokalyptisk tilfredsstillende med å vandre rundt i disse tomme gatene og møte det desperate blikket til folk med provisoriske munnbind. Man ble gradvis trukket ned i et mørkt sted, noe som var forvirrende for meg, fordi livet mitt aldri har hatt mer mening med en datter på vei og alt. Så når jeg kunne føle på et endepunkt rundt et tema som har gitt meg så mye følelser av håpløshet, samtidig som dette endepunktet var hysterisk vittig i sin platthet, følte jeg at det ga mening til slutt. Så mye mening at jeg ble overveldet. Det åpnet øynene mine for verden igjen.

Hello Hell er en uendelig vits. Nok om det. Folk kan gå og se filmen om de er nysgjerrige. Eller dra på hytta den helgen. Jeg har egentlig ikke noe på hjertet. Og det trenger jeg heller ikke ha for å lage meningsfulle verk. Der mening blir skapt blir svarene definitive, mens der mening blir tapt skapes det et uforutsigbart og fertilt potensiale. Avmakt skaper mening. Når man blir fremmedgjort uten en åpenbar kilde til provokasjon må man som forbruker av estetisk materiale redefinere seg selv. Sånn sett er videoen jeg skal vise på K4 en portal til potensiale. Den har i hvert fall fungert som en passasje for meg til et autentisk landskap etter en alt for lang reise gjennom en ugjestmild og syntetisk skog av nonsens.

HELLO HELL AV KRISTIAN SKYLSTAD VISES PÅ K4 I PERIODEN 11. - 13. SEPTEMBER. ÅPNING FREDAG 11. 09. KL. 20:00, LØRDAG OG SØNDAG HOLDER VISNINGSROMMET ÅPENT FRA KL. 13:00 - 15:00.

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film- og videokunst». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningoslofotokunstskole.no.

Liknende artikler

Ingen liknende artikler