Dobbel fotoboklansering på MELK

‍

Du er aktuell med din tredje fotobok, etter bøkene Stub fra 2010 og Sedimentality fra 2015. Hva får leserne se i den nye boken?

Linn Pedersen: Boka «Day for Night» er en samling med fotografier fra de siste ti årene, der jeg har forfulgt visse motiver og teknikker. Blant annet er det som tittelen antyder gjort bruk av den filmatiske teknikken «day for night», typisk brukt i etterkrigstidens B-filmer, hvor nattlige scener filmes undereksponert på dagtid og med blålig filter. Tittelen viser også til det at mange av bildene er tatt i Nord-Norge sommerstid, hvor dag og natt blør inn i hverandre.

Motivene i boka veksler mellom atmosfæriske landskap, interiører og nærbilder av både oppdagede og iscenesatte stilleben. Dette er en litt større bok en mine forrige, både med hensyn til format, sidetall og omfang. Den er formgitt av Gaute Tenold og inneholder tekster av Mari Slaattelid og Susanne Østby Sæther. 

‍

‍

Du er aktuell med fembindsverket Another World, som du innledet under et kunstneropphold i Roma for elleve år siden. Hva venter leseren mellom permene i denne omfattende utgivelsen?

Kaja Leijon: Prosjektet begynte for elleve år siden da jeg var på et kunstneropphold i Roma ved Circolo Scandinavo, som den gangen lå i Trastevere. Jeg hadde fått låne et Leica R8, et kamera jeg ikke kjente fra før, og husker oppholdet som en lang vandring gjennom gater og parker, noen dager med kamera, andre uten. Tiden gikk langsomt, og det fantes rom for å observere og la tankene vandre.

Jeg ble særlig knyttet til Villa Doria Pamphili, en stor park i nærheten av der jeg bodde, med sine majestetiske furutrær og forvitrede skulpturer. Motivene der trådte frem og forsvant igjen i det skiftende, klare lyset. De dagene i den parken, mens jeg lærte kameraet å kjenne, ble et personlig paradigmeskifte for meg. Senere kjøpte jeg et eget, og de fleste bildene i prosjektet er tatt med det. Den motivkretsen og fotografiske stilen jeg bearbeidet i løpet av denne perioden har jeg båret med meg i over et tiår.

Tittelen Another World har sitt opphav i en gammel og forslitt svensk bok fra 1884, Undrens Verld, som jeg fant i biblioteket på Circolo. Et fotografi av denne utgaven ble både omslag og spire til et elleve år langt prosjekt. Omskrivningen av tittelen, fra Underens verden til Another World, oppstod fordi den engelske formuleringen kjentes språklig nærmere og åpnet for en dobbel betydning. Gjennom årene har prosjektet vokst og forandret seg og har nå funnet sin form som et fembindsverk.

For meg peker tittelen Another World mot noe som ligger bortenfor eller bak vår egen virkelighet, noe som kanskje har vært eller som ennå ikke har kommet. Gjennom fotografiet kan man nærme seg dette andre. Hver eksponering er i seg selv en annen verden, et utsnitt, et øyeblikk som er avgrenset, men samtidig uendelig i sin tolkning.

Verket består av fem kapitler som representerer en fotografisk epoke: Another World, Dark Haven, White Dust, A Cry in the Sky og Last Journey. Samlet danner de en slags komposisjon bygget på rytme, repetisjon og sammenstilling. Bøkene inneholder ingen tekst annet enn titlene som innleder hvert kapittel, samt tittelen på hvert enkeltbilde i slutten av hvert kapittel, som samlet danner en form for poetiske fragmenter, ord som antyder mer enn de forklarer.
Da jeg tok de første bildene i Roma og senere i Liguria, rundt Villa Faraldi i provinsen Imperia, visste jeg verken hva det skulle bli, eller om det i det hele tatt var begynnelsen på et prosjekt. Med tiden har både bildene og meningen bak dem forandret seg, og smeltet sammen i en helhet. De speiler også en verden som selv har endret seg i løpet av disse årene. Det som begynte som en reise gjennom et landskap, har blitt en reise i tid, i forvandling og i hva det vil si å se.

‍

‍

Hva er ditt forhold til fotoboken som medium? 

Linn Pedersen: For min egen del tenker jeg på bøkene som en slags avslutning av ulike faser og motivkretser i praksisen min. Jeg arbeider sjelden med klart definerte prosjekter, så denne avgrensingen må nødvendigvis bli noe vilkårlig. Det viktige er at boka fremstår som helhetlig, der den liksom tegner opp et eget perspektiv eller blikk. Fotografiet er vel en av de kunstformene som lettest lar seg «oversette» til bokform.

Min bok er på et vis en slags nordnorsk og fargerik hommage til Christopher Wools «East Broadway Breakdown», som var en av de første fotobøkene som virkelig gjorde inntrykk på meg, og som fortsatt klinger med i min egen praksis (selv om likhetene nok er ganske diskutable).

‍

‍

I arbeidet med boken Another World har du vært mye på reisefot og fotografert analogt på steder som på ulikt vis kan sies å være truet av eller å ha blitt utsatt for menneskelig påvirkning. Kan du fortelle litt om stedene du har oppsøkt?

Kaja Leijon: Det er på en måte livet som har brakt meg til disse stedene. Det kunne vært andre steder, lignende landskap og byer, med like spor etter menneskelig tilstedeværelse. Det handler ikke først og fremst om områdene i seg selv, men om hvordan de kan representere noe allment, et slags speilbilde av vår egen påvirkning og forgjengelighet.

Jeg leter etter de universelle topografiene, et ideelt sted, kanskje en refleksjon av et indre landskap som projiserer ro inn i fotografiene. Jeg har hatt kameraet som en visuell journal med meg overalt hvor jeg har gått, der konkrete prosjekter gradvis har smeltet sammen med en kontinuerlig meditasjon rundt omgivelsene, speilet i min indre tilstand og modning, både som fotograf og menneske. I denne vekslingen mellom det intellektuelle og tematiske på den ene siden og det intuitive og begjærende på den andre, oppstår en vag friksjon mellom det subjektive og det objektive, mellom det skjøre og det bestandige.

Det finnes steder som bærer sin egen historie så sterkt at de ikke kan overses. Carrara er et av dem. Dit vendte jeg tilbake flere ganger, trukket mot marmorfjellet og dets sår, der landskapet bokstavelig talt er formet av menneskehånd. Berlin er et annet sted jeg ikke trodde skulle egne seg i bokens helhet, en by som bærer tydelige spor etter alt som har vært, men som også stadig endrer seg. Der ble jeg opptatt av det som skjuler seg mellom lagene, stillheten i ruinene, fuglene over byen. A Cry in the Sky ble til der, i møtet mellom det forgjengelige og det som fortsetter å bevege seg.

Til slutt tok jeg min siste reise til Icod på Tenerife, som egentlig skulle bli en etterlengtet ferie etter stillstanden under pandemien. Der oppstod et addendum i krøniken, et nytt landskap med et sterkere snev av eksotisme, som likevel bærer med seg spor fra opplysningstidens idealer. Etter hvert oppstod naturlige sammenstillinger mellom stedene, en økende interesse for forvitringen av historiske monumenter og sporene etter svunne kulturlandskap, og for den unike naturen som fortsatt har overlevd den senkapitalistiske verdenens rovdrift på både kultur og natur.

Det er ikke en reise, men snarere platåer av mentale landskaper som jeg har forsøkt å bearbeide på en så ren måte som mulig. Jeg ønsker at de som ser bildene mine, skal oppleve tilstanden og stillstanden jeg var i da jeg så det jeg så, og at denne tilstedeværelsen kan overføres gjennom fotografiene, som et ekko av en kultur jeg frykter vi er i ferd med å miste, og dermed også kontakten med oss selv.

Det blir en prosess av bevaring som ikke nødvendigvis er tilbakeskuende, men heller utvelgende. Jeg forsøker å understreke verdi ved å utelate det som ikke bærer den. På den måten har jeg forsøkt å nærme meg fotografiets opprinnelige intensjon på en så autentisk og forankret måte som mulig. En påminnelse om hvem vi er, hva vi som menneskehet har skapt og bevart i fellesskap, og ikke minst de sublime detaljene rundt oss som vi er forpliktet til å ta vare på.

‍

‍

FOTOBØKENE ANOTHER WORLD AV KAJA LEIJON OG DAY FOR NIGHT AV LINN PEDERSEN LANSERES PÅ MELK FREDAG 10. OKTOBER 18:00 - 20:00. BOKLANSERINGEN AKKOMPAGNERES AV EN EN-KVELDS UTSTILLING I GALLERIET OG MUSIKALSK INNSLAG MED HARALD LASSEN 18:30. BØKENE UTGIS AV HEAVY BOOKS.