OFKS Blogg

arrangement

Fotosalong med Nefise Özkal Lorentzen

10/12/2020

Oslo Fotokunstskole inviterer til fotosalong med filmskaper og forfatter Nefise Özkal Lorentzen. Gjennom sine filmer åpner hun opp for nye måter å forstå kjønn og seksualitet i islam, i et formspråk som sprenger dokumentarsjangerens grenser. Vi har snakket med Nefise om hva hun skal presentere på Oslo Fotokunstskole, om hennes filmer og hennes brennende engasjement rundt utenforskap og ekskludering.
Filmskaper og forfatter Nefise Özkal Lorentzen. Foto: Adrian Özkal Lorentzen

NB. AVSMITTEVERNHENSYN ER DET BEGRENSET ANTALL PLASSER PÅ FOTOSALONGEN . ØNSKER DU Å KOMME? SEND E-POST TIL POST@OSLOFOTOKUNSTSKOLE.NO I FORKANT FOR PÅMELDING.

Du skal holde en presentasjon på Oslo Fotokunstskole onsdag 14. oktober. Hva skal du snakke om og vise denne kvelden?

Kanskje det høres banalt ut, men egentlig vil jeg snakke om at vi trenger kjærlighet og inkludering. Men for å gå dypere i disse tematikkene må jeg drøfte litt om hva som skjer når vi opplever systematisk ekskludering.

"Vær som du ser ut.  Eller fremstill deg selv som du er." Det sa Mevlana Celattin Rumi, en av de største muslimske sufi-mystikerne fra trettenhundretallet. Jeg tror lengselen etter å bli elsket og å bli akseptert som vi er, alltid har vært stor. Tenk på en ungdom som skjuler sin homofile legning fra familien. Eller en kreftpasient som nylig har mistet håret. Eller en supertøff forretningskvinne som jevnlig opplever partnervold.
Hva har de felles? De vil være seg selv og de vil at deres fortellinger skal bli hørt. Men dessverre hindrer skamfølelsen over å være annerledes, å være svak eller maktesløs, dem i å være seg selv.

På en arbeidsplass ble jeg vitne til en meget raffinert mobbing og ekskludering. Hovedpersonen var en kvinne som systematisk mobbet nesten alle medarbeiderne rundt seg med stor eleganse. Det var ikke så lett å gripe inn. Hennes ironiske fortellinger, hennes uekte omsorgslek og hennes måte å skape et støtteapparat rundt seg var fascinerende. Det var ikke lett å gjette hvem som skulle være neste bi-karakter i hennes lunsjvits. Ingen ønsket å havne i denne rollen og derfor begynte alle å små-mobbe hverandre. Splitt og hersk ble den nye leken på denne arbeidsplassen. Alt ble ubehagelig.

Men da jeg oppdaget at det egentlig var JEG som ble systematisk ekskludert og feilinformert hadde jeg en usedvanlig reaksjon. Jeg følte ikke sinne, men skam fordi jeg plutselig opplevde at jeg ikke var en del av flokken! Så arkaisk, så flokkdyr instinkt, ikke sant!  
Påfallende nok, handler nesten alle filmene mine om inkludering og ekskludering enten i familien, samfunnet eller i religionen. Man skulle kanskje tro at den kunnskapen man har som profesjonell også kan brukes i private sammenhenger. Men det er ikke slik. Jeg kan lett lage filmer som gir mot til de som føler seg utenfor. Filmer som inspirerer folk til å kjempe mot den ufyselige makten.  
Men når jeg selv følte meg helt utenfor, så var jeg ikke lenger i stand til å bruke de samme brillene for å se og reflektere over virkeligheten. Som vi sier i Tyrkia, skredderen syr ikke sin egen søm.

Gjennom filmer som Gender me (2008), En ballong til Allah (2011) og Manislam (2014) inviterer du til nye måter å forstå kjønn og seksualitet i islam. Hva var det som vekket din interesse for å gå i dybden med denne tematikken gjennom filmene dine?

Etter 9/11/2001 bestemte jeg meg for å lage en trilogi om kjønn og islam. Min intensjon var verken å forsvare eller forklare betydningen av islam generelt, men heller å vise de ulike kulturer innenfor islam og ulike tolkninger av islam. Etter 13 år med disiplinert og hardt arbeid har jeg klart å nå målet mitt.
Det var ikke bare sannheten som vi har opplevd etter 9/11 som har vekket min interesse for å gå i dybden men tolkninger, fordommer, klisjeer, metaforer, motsetninger, nye forsvarsstrategier og ikke minst de nye islamofobiske fortellinger trigget min interesse.

Jeg ønsket at filmene skulle snakke et språk som var langt fra det dokumentariske, den skulle inneha en blanding av drømmer og realitet og skulle stadig stille spørsmål slik et uskyldig barn gjør. Jeg ville prøve å blande sammen klisjeer og metaforer.

Den første filmen av trioen, Gender me, behandler islam og homofili. Historien er fortalt av Shahrazad. Tusen og én natt er et felles referansepunkt for både øst og vest. Men Shahrazad`en i filmen min forteller oss en historie vi aldri har hørt før. En fortelling om tusen og to netter! Denne fortellingen handler om virkelige opplevelser av dem som er både muslimer og homofile. Shahrazad er en animert karakter men historiene som er vevd sammen med henne er virkelige historier. Filmen byr på et rikt utvalg historier, alt fra den svarte amerikanske homofile imamen til en mor som omfavner sønnen som jobber som drag queen for å hylle hans seksualitet. 

Den andre filmen handler om kvinner og islam. Klisjeen jeg kom opp med denne gangen var fargen grønn. Koblingen mellom grønnfargen og islam er et uunngåelig faktum i islamsk kunst. Det var som om smaragdene i Topkapi-palasset, de delikate grønne bladene på miniatyrer og grønne duker i mausoleer fortalte meg at jeg skulle søke ut det grønne. Da jeg var barn gråt jeg ikke når mine heliumballonger gled ut av hendene mine for jeg tenkte at de tok med seg ønskene mine opp til Allah. Det var som om ballongene bar et hemmelig bånd mellom Allah og meg. Jeg kalte filmen: En ballong til Allah. Jeg intervjuet fremtredende tenkere som Nawal el Saadawi, Gamal al-Banna og Asma Barlas.


Da jeg var i utviklingsfasen til denne filmen, ble jeg invitert til en fest. De fleste norske kvinnene på festen klaget over norske menn. En av dem sa "vi norske kvinner er så sterke at menn ikke kan fordra oss og derfor gifter de seg med utenlandske kvinner. Det er for å hevde sin maskulinitet. Mange muslimske kvinner er allerede vant med å bli styrt, slik at våre menn ser på dem som om de er sendt til dem fra himmelen.” Plutselig innså jeg at det ikke var noen annen muslimsk kvinne i rommet som var gift med en nordmann. Jeg følte en stikkende smerte innvendig. Uansett hva jeg gjorde ville det alltid være nytteløst. Uansett hva jeg gjorde, ville jeg alltid høre til en gruppe av undertrykte kvinner fratatt sin seksualitet, sin libido og ute av stand til å bruke sitt sinn. Under påvirkning av god mat og rødvin snudde den hvite feministiske diskursen mot maktsnakk og dermed beveget den seg langt unna kvinnesolidaritet.

Jeg var i ferd med å delta i diskusjonen, men innså at jeg ikke hadde nok av syrlige adjektiver å bruke. Jeg hadde lignende erfaringer blant innvandrere også. Selv om jeg kunne presse blodet ut av en stein ville de likevel finne på å si "blodet kom ut av steinen fordi du er gift med en nordmann". Med andre ord, jeg eksisterte ikke. Jeg hadde intet sinn intet språk eller kapasitet til å lykkes i arbeidet mitt. Inspirert av alle disse knudrete følelser ønsket jeg å lage et verktøy for å måle undertrykt seksualitet innenfor ødelagte sinn, utgnidde sjeler og tilintetgjorte personligheter. I denne filmen, ville verktøyet være animasjon. Min hensikt var ikke å bli sint men heller å gjenspeile klisjeene og utvikle en vennlig tilnærming til østlige og vestlige mennesker som snakker før de tenker og som ikke er i stand til å produsere nye historier ut av disse klisjeene. Denne irriterende middagsinvitasjon hadde forstummet mine ord, men stimulert kreativiteten min.

I tradisjonelle filmplott finnes det "gode" karakterer som leder historien og "dårlige" karakterer som setter hindringer foran dem, og som også er med på å krydre fortellingen. Dramaturgien til begge de to filmene Gender me og En ballong til Allah, ble lagt foran meg som en åpen bok. Alle var der, de gode og de dårlige karakterene. Skjebnen til kvinner og skjebnen til homofile var en og samme, men problemene de måtte hanskes med var skapt av menn. Men da jeg begynte på filmen Manislam, innså jeg at det ikke fantes noen forhåndsdefinert plan som kunne hjelpe meg med å gjøre det lettere å kommunisere med betrakteren. 
Årsaken var at skytteren og skuddet, utstøteren og den utstøtte, den som gråt og den som fikk andre til å gråte var alle av samme kjønn. Begge parter var menn. Jeg hadde aldri blitt så utfordret med noen film tidligere. Forarbeidet tok svært lang tid. På slutten av en langsiktig research, begynte jeg å jobbe med fire svært spesielle menn jeg fant i Bangladesh, Kuwait, Indonesia og Tyrkia. Målet mitt var å presentere deres reformistiske, feministiske aktiviteter til offentligheten.

På denne reisen traff jeg blant annet skaperen av Batmans og Supermans muslimske venner, den første superhelt-serien i en muslimsk verden, Naif Al-Mutawa i Kuwait; Imitiaz Pavel som har viet livet sitt til kampen mot barneekteskap i Bangldesh; Syaldi Sahude, tidligere fundamentalist fra Indonesia, nå demokrati- og likestillingsforkjemper. Dessuten den imponerende lederen for anti-kapitalistiske muslimer i Tyrkia, Ihsan Iliaçık, som med sine tjue bøker og aktive sosiale engasjement er i ferd med å skape et helt annet perspektiv på Islam i Tyrkia.

Nå hadde jeg plutselig funnet en likhet mellom disse fire forskjellige mennene. Historien om David og Goliat fortalt i de tre hellige skrifter, bidro til å oppløse alle mine spørsmål om filmen. Nå hadde jeg funnet en ny klisjé og var klar til å gjenfortelle denne klisjeen fra et annet perspektiv. David klarer å løsrive seg fra flokken og gjøre opprør mot den despotiske makten Goliat ved hjelp av slynge og stein. Mine fortellere i Manislam var nettopp muslimske David’er som utfordrer den patriarkalske kulturen innen Islam.

Din neste dokumentarfilm handler om imam, advokat og forfatter Seyran Ates, som er en kontroversiell forkjemper for seksuell revolusjon i islam. Kan du si noe om denne filmen som er på trappene?

Filmen heter SEYRAN ATES: SEX, REVOLUTION AND ISLAM. Jeg tror tittelen gir et hint. Jeg ønsker å vise sårbarheten, styrken og drømmene til denne sterke kvinnen, Seyran Ates. Hennes arbeid som kvinnelige imam og engasjerende advokat er viktig å formidle til hele verden. Seyran er klar til å bygge opp en reformasjon og sex-revolusjon innen islam.

Sommeren 2017 etablerte hun Tyslands første liberale moske i Berlin, hvor hun selv jobber som imam. Moskeen heter Ibn Rushd-Goethe Moske og er under konstant politibeskyttelse. I hverdagen må Seyran forholde seg til sine væpnede livvakter. Hennes kampsaker er vesentlige: barneekteskap, vold mot kvinner, tvangsekteskap og kampen mot ekstremisme er bare noen av temaene hun jobber med daglig. Når hun feirer Id med familie og venner, eller når hun som forsvarsadvokat treffer klientene sine, er alltid livvaktene med henne. Seyran er aldri alene. Selv om hennes frihet er begrenset er hennes drøm om den frie verden urokkelig. Hun har vært viktig for de nye lovendringene mot barneekteskap og tvangsekteskap i Tyskland. Hun er en uerstattelig stemme!

Seyran var 6 år da hun flyttet til Berlin med sin tyrkiske mor og kurdiske far. Minnene fra ungdomstiden er sterkt preget av sosial kontroll. Hun vet hvordan kvinneundertrykkelse fungerer i innvandrergettoene i Berlin og hvordan dobbeltmoralen finner sin vei. Da Seyran var 17 år klarte hun det ikke lenger. Hun rømte fra familien og fant friheten på et krisesenter. Hun var bestemt på at det var juss hun skulle studere for å hjelpe innvandrerjenter slik at de ikke ble tvangsgiftet eller undertrykt. I løpet av kort tid var ansiktet hennes veldig kjent i media. Den unge jusstudenten og kampen hennes mot barneekteskap var over alt i media. Dessuten likte ikke det konservative tyrkisk-kurdiske miljøet hvordan hun synliggjorde deres hemmeligheter. Trist nok var deres svar mer aggressivt enn forventet. Seyran ble skutt i halsen da hun var 21 og var sengeliggende i flere år for å bli frisk igjen.

Skuddet hindret imidlertid ikke Seyrans kamp. I voksen alder gjennomførte hun studiene sine og realiserte den første drømmen. Kampen for lovendringene mot barneekteskap og tvangsekteskap førte igjen til at hun ble synlig i media. Dødstruslene mot henne økte drastisk, ikke bare fra islamister og tyrkisk-kurdiske nasjonalister, men også fra tyske høyreekstremister. Nok en gang ble hun utsatt for drapsforsøk, og da bestemte Seyran seg for å trekke seg fra offentligheten. Den tyske staten bestemte seg for å gi henne politibeskyttelse slik at hun kunne jobbe som advokat. Dette var et meget viktig signal for Seyran. Hun skjønte at hun måtte fortsette, ikke bare som advokat, men også som kvinnelige imam! Dette er en kort beskrivelse av en frihetsforkjempers turbulente liv.

Filmen er ferdig, men premieredato er ikke satt ennå. Filmen blir laget i to versjoner, én på 80 minutter for festivaler og én på 55 minutter for TV. NRK skal vise kortversjonen i 2021.

I filmene dine benytter du deg av virkemidler som utfordrer dokumentarsjangeren, som f.eks. animasjon. Kan du si noe om denne eksperimentelle tilnærmingen til mediet?

For å fortelle om virkeligheten i all sin nakenhet trenger jeg å låne virkemidler fra animasjonskunsten. Intervjuer, gode bilder fra steder og naturen, eller arkivfilmer er ikke nok for meg til å formidle budskapet.
Jeg har en fast animatør som formidler mine dagdrømmer. Han heter Simon M. Valentine. Det var han som har laget alle animasjonene i trilogien, og også i Detektivklubben, barne-TV serien som jeg regissert til NRK.
I hverdagen tar jeg 15-20 minutters powernaps og prøver å visualisere filmene som jeg jobber med. Jeg er veldig glad i kunst men jeg kan ikke tegne. Jeg kan kun fortelle disse dagdrømmene til animatøren min i minste detalj. Så skaper han en sammensatt fortelling med sine tegninger. Dette samarbeidet betyr mye for meg. Via animasjonene kan jeg dele budskapet mitt lettere. Helt klart har dokumentarfilm noen begrensninger. Derfor trenger jeg å mikse sjangere for å komme nærmere kjernen.  

For eksempel er Manislam inspirert av David mot Goliat. Den David-figuren som jeg skulle adoptere i animasjons-delen av filmen var en av de mange menn som lever inne i embryoer.
 Menn med en uutviklet bevissthet var som ufødte barn for meg. Så jeg koblet disse ubevisste mennene til et imaginært skip gjennom deres navlestreng.
Det bilde jeg ønsket å skape var faktisk en blanding av et fly og et skip som fikk all sin energi gjennom navlestrengen. Skipet skapte katastrofe overalt der det seilte. Mini-mennene beveget seg som slaver, uten å se inn i posene sine eller spørre hvor de var på vei mens de var uvitende om katastrofene de forårsaket bak seg. En dag, ser min David-figur en sommerfugl. Han følger med på sommerfuglen ved å snu på hodet og dermed bevitner han all urett begått bak seg. Denne åpenbaringen tvinger ham til å bryte ut av sin embryo-boble og prøve å stoppe det opprivende skipet. Etter å ha lyttet til noen av de bisarre drømmene mine laget Simon nydelige animasjoner som gir en ny dimensjon til filmene.

Stilbilde fra animasjons i filmen Manislam.

Du skal undervise på Oslo Fotokunstskoles filmlinje, og du er førsteamanuensis på Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi ved Høgskolen i Innlandet på Lillehammer. Hvordan er interessen for dokumentarfilmsjangeren blant dagens filmstudenter? 

Jeg tror dagens unge voksne er sultne etter ekte fortellinger fordi de vet hva som ikke er ekte. De vet alt om fake-news. De vet alt om hvordan livet kan presenteres på FB eller Insta. Ja, det er en stor interesse for dokumentarfilmsjangeren blant studenter. De har tilgang til å se mange forskjellige filmer i alle disse online plattformene. Autentisitet og felleskap. Disse to ordene kan beskrive hvorfor mange velger å jobbe med dokumentarfilm.

Først og fremst vil jeg si at jeg elsker å undervise. Jeg vil ikke være en kjerring som lever i fortiden. Studentene utfordrer meg til at jeg må fornye meg, høre ny musikk og se nye TV-serier. Jeg må bevege meg ut fra min komfortsone. Dette er viktig for kreativiteten.  
Jeg ser undervisning som en dans. Det viktigste er at jeg må lytte til studentens visjoner og finne et riktig punkt for å dele mine erfaringer. Det er ikke jeg som skal bestemme om visjonene, men jeg skal speile dem tilbake til studenten. Jeg synes speiling/mirroring er en veldig viktig del av min undervisning. Jeg oppmuntrer også studentene til å tro på magefølelsen og til kontinuerlig å være nysgjerrige.
Jeg har hatt mange flinke studenter men jeg vet ikke hvor mange av dem skal klare å jobbe i denne bransjen. La meg si Insallah!

Høsten 2018 startet jeg et internasjonalt samarbeidsprosjekt med China Women Film Festival (CWFF) og TV-skolen på Lillehammer. Prosjektet kalles Lillehammer meets China (X-Dok). Gjennom nettverket til CWFF fikk 3. klasse registudenter på TV-skolen tilgang til kinesiske filmstudenter i forskjellige regioner i Kina. Deres felles mål var å utvikle en ti minutters kortdokumentar om likestilling, menneskerettigheter, LGBTQ, arbeidsrett, barnerettigheter eller miljøproblemer. Regissørene kunne fritt velge hvordan historien fortelles. Det kunne være den forklarende, den objektive, den deltagende, den performative, den poetiske, den refleksive eller den hybride. Det grunnleggende hovedmålet i dette prosjektet var å gi studentene internasjonale samarbeidserfaringer. Studentene lærte hvordan de kunne forstå forskjellige kulturelle, politiske og kunstneriske koder, hvordan de kunne utvikle sine kommunikasjonsmetoder og arbeidsvaner og hvordan de kunne bruke sin frihet og mulighet til å bidra i det internasjonale felleskapet.
Når studentene har klarhet om alle fagfunksjonene og utvikler et kritisk blikk på sin regirolle så kan de ha bevissthet om sine intensjoner, tanker og samarbeidsevne med de andre fagfunksjonene. Viktigste for meg er at studentene lærer å jobbe med metaforer, spesielt når de samarbeider med andre filmkunstnere som kommer fra geografiske områder hvor sensur og selvsensur finnes.

Velkommen til Fotosalongen med Nefise Lorentzen onsdag 14. oktober kl. 18:00 på Oslo Fotokunstskole. NB. Av smittevernhensyn er det begrenset antall plasser. Om du ønsker å komme, send e-post til post@oslofotokunstskole.no. Se Nefises filmer her.

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film- og videokunst». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningoslofotokunstskole.no.

Liknende artikler

Ingen liknende artikler