OFKS Blogg

Utstilling

Hjemmets ulmende uro

11/2/2021

Stikkord:

Da utstillingsaktuelle Morten Andenæs startet arbeidet med hans siste utstilling på Galleri Riis var utgangspunktet å lage noe helt annerledes enn han har gjort før. Vi har snakket med Morten om utstillingen som kretser rundt hjemmet, og hvordan og hvorfor vi blir de menneskene vi blir.
Installasjonsfoto fra utstillingen Child smiled. Blank stares av Morten Andenæs på Galleri Riis. Foto: Adrian Bugge, med tillatelse fra Galleri Riis og kunstneren

Gratulerer med utstillingen Child smiled. Blank stares på Galleri Riis. Hva får publikum se?

Takk! Ja her er det griser og fugl, epler, hender og mye annet man kan tygge på - i stort og smått, farge og sort-hvitt. Utstillingen inneholder også en selvskreven tekst liggende på et slags bord i det ene utstillingsrommet. Det var nylig en som var inne i utstillingsrommet samtidig som meg som irriterte seg over hvor sprikende det hele virket å være - i valg av motiver, montering og måten det hele er hengt på. Mens jeg på min side tenker vel at det er helt spesifikt tenkt - hvert arbeide er laget på sine egne premisser og noen ganger er disse i overenstemmelse med andre arbeider i utstillingen, andre ganger henviser de til arbeider som har vært på tidligere utstillinger - og slik sett har jeg kanskje tenkt at denne utstillingen er en naturlig forlengelse av den grammatikken jeg holder på å etablere og som over tid vil kunne sees som et prosjekt der helheten er større enn summen av de enkelte delene.

Jeg har tatt utgangspunkt i hjemmet, det har jeg vel egentlig gjort av og på siden jeg var student, og noe av det som alltid har opptatt meg har vært alt det som forblir usagt i et hjem - mellom menneskene som bor der, mellom veggene. Det som ligger og ulmer, som kan anes som en type uro. Det er nok nærliggende å se det i mellomrommene mellom arbeidene også i denne utstillingen tenker jeg. 

Installasjonsfoto fra utstillingen Child smiled. Blank stares av Morten Andenæs på Galleri Riis. Foto: Adrian Bugge, med tillatelse fra Galleri Riis og kunstneren

Hvordan jobber du fram en utstilling? Kan du beskrive arbeidsprosessen bak denne utstillingen? 

Akkurat det er jo litt ulikt fra gang til gang - og det liker jeg godt, for det betyr at jeg ikke har en formel for hvordan nå et mål, for det interessante har alltid ligget i det å ikke vite hva målet egentlig er. Jeg snakket i går med en god venn og kollega, om det at man kanskje egentlig ikke vet hva det er utstillingen er, rommer, eller hvordan den erfares før man står der inne - slikt sett er det jo hele tiden en slags villet famling om du vil. Men - når det er sagt, jeg har jo lenge vært fascinert av hvordan vi mennesker blir som vi blir, individuelt og kollektivt, på godt og vondt, så det ligger jo der som et bakteppe - hvilken rolle bilder og vår omgang med dem spiller i hvordan vi ender opp med å forstå verden som et tilsynelatende sammenhengende og meningsfullt sted. 

I dette tilfellet begynte jeg som jeg så ofte gjør - med å tenke at jeg må gjøre noe helt annerledes enn jeg har gjort før! Og det er en god øvelse tror jeg, for meg i alle fall, selv om jeg sakte men sikkert ender opp med å jobbe meg tilbake til et slags utgangspunkt hvor jeg er nødt til å spørre meg selv - hvorfor er det jeg gjør dette? I det hele tatt. Og da mener jeg ikke bare utstillingen, men dette med å lage bilder, og i mitt tilfelle også skrive. Det er lett å miste det litt av syne, det er i alle fall min erfaring. Det å spørre seg dette igjen og igjen, det får i alle fall meg til å huske og re-evaluere hva det er som er viktig for meg. Det er lett å tenke at man burde gjøre det ene eller det andre - lett å tenke at andre lager arbeider som er viktigere i en større sammenheng, å snakke ned eget prosjekt fordi en titter rundt seg - men om en tar det en driver med på alvor og har et ønske om å kommunisere på et eller annet nivå, da tror jeg det er viktig, omtrent uansett hva bildet, teksten eller utstillingen måtte romme.

Bildene i utstillingen er en blanding av arbeider jeg har hatt hengende på atelieret av og på i snart ti år, og nye ting, som har blitt til etter hvert som jeg har jobbet meg inn mot utstillingen. Slik er det som oftest. Så er det den møysommelige og tidkrevende prosessen med å begynne å se et utvalg. Det er kanskje det morsomste synes jeg. For det handler kanskje mest om å se - og bruke tid på å se hvordan (eller om) hvert enkelt bilde kommuniserer med andre bilder. Så skriver jeg samtidig om alt dette. I dette tilfellet begynte jeg på en tekst som nå ligger i galleriet - den er ganske kort, men også den har fått marinere seg over tid. Det er jo kanskje det jeg ser som det største privilegiet vi kunstnere har - tid. Det er få yrker en kan la ting ligge og godgjøre seg, i et rom og i sinnet om du vil, i årevis. Det gir en mulighet til å bli kjent med det - til å faktisk se det, og ikke bare registrere dets synlige karakteristikker. 

Installasjonsfoto fra utstillingen Child smiled. Blank stares av Morten Andenæs på Galleri Riis. Foto: Adrian Bugge, med tillatelse fra Galleri Riis og kunstneren

En tematikk som virker fremtredende i utstillingen er hverdagslivets rammer, hjemmet, spor fra småbarnsliv og familiære relasjoner. Kan du si noe om tematikken bildene forholder seg til? I hvilken grad tar du utgangspunkt i ditt eget liv når du lager bildene dine? 

Som nevnt over - jeg er nok mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan og hvorfor vi blir som vi blir, på godt og vondt, og akkurat dette har jo sitt utspring til stor del, i hjemmet - med våre omsorgspersoner. Forståelsen av bilder og språk utvikles parallelt, og dette gjensidige, uløselige forholdet er noe som opptar meg. Jeg er også tiltagende interessert i hva vi mister etter hvert som vi blir eldre og mer språkføre - språk er ikke bare er et verktøy som gjør oss i stand til å beskrive verden - evnen til representasjon er noe som konstituerer verden vår - uten språk, dvs. uten representasjonen, ingen verden så å si. 

Klart at mitt eget liv er viktig i mine arbeider. Det har det nok alltid vært. Til tider skulle jeg ønske jeg var bedre på å rette blikket mot andre og konsentrere meg om å fortelle deres historier, men jeg tror at grunnen til at jeg bruker så villig fra egen erfaring, er at jeg på sett og vis ser den som et eksempel på noe større. Ikke nødvendigvis min helt spesielle egenart, slik jeg kanskje tenkte mye på som tjueåring, men at mine reaksjoner, følelser og relasjoner nettopp IKKE er så spesifikke at andre ikke kan kjenne seg igjen i det. Det er noe håp der tror jeg - som jeg etterhvert har lært å akseptere heller enn å tenke at det er tullete eller svakt eller hva som helst. At vi kan enes om visse ting, at det vi holder inne, som vi kanskje skammer oss over er ting det faktisk er mulig, nyttig og godt å dele, og i forlengelsen dermed kanskje ikke så farlig … 

Installasjonsfoto fra utstillingen Child smiled. Blank stares av Morten Andenæs på Galleri Riis. Foto: Adrian Bugge, med tillatelse fra Galleri Riis og kunstneren

I en strålende anmeldelse i Klassekampen omtaler avisens kritiker Kåre Bulie utstillingen som «stillfarne bilder med humoristisk sans». Humor er et lite omtalt aspekt ved kunstnerskapet ditt, kjenner du deg igjen i beskrivelsen av humoren i verkene dine?

Det er jo fint at noen andre enn jeg selv synes at arbeidene til tider er morsomme da … Jeg har alltid vært veldig glad i humor, og særlig humor som er på et slags bristepunkt. Det er også noe med å se det humoristiske i det som på sett og vis kan leses som bekmørkt - hvor overveldende ethvert problem kan virke, og hvor latterlige korte disse livene våre egentlig er. Selv om jeg absolutt ikke klarer det hele tiden, har jeg prøvd å tenke på det i relasjon til min datter f.eks. I det vi står der og roper, eller jeg roper til henne om noe helt tøysete som plutselig får en voldsom eksistensiell tyngde, så har jeg blitt flinkere til å le av det - til å se det absurde i det - at her står jeg og roper til henne noe om at hun selvfølgelig ikke kan ha på seg skjerf når klassen hennes skal på utflukt til en bondegård, for hvordan skal det gå da? Når skjerfet fyker rundt hodet hennes og lander i gjørma og gjørma setter seg i håret osv.

Da er det greit å kunne le litt av det og se det litt utenfra, for i det store og det hele, så er det jo helt absurd og sinnssykt det hele - at vi i det hele tatt står der i en gang vi har bygget for å huse oss selv og de vi holder kjær og at vi har et språk som gjør oss i stand til å tenke frem i tid, sammen med et annet menneske som du selv er opphavet til om at hvis dette og dette så slik og slik. Og bare språket - herregud, disse symbolene som på sett og vis er så vilkårlige, men som gjør tingen i det hele tatt mulig å gripe fatt i - tenk på alt vi mister når språket blir borte ... En kan jo bli kvalm av mindre, og da er det kanskje greit å le litt?

Installasjonsfoto fra utstillingen Child smiled. Blank stares av Morten Andenæs på Galleri Riis. Foto: Adrian Bugge, med tillatelse fra Galleri Riis og kunstneren

UTSTILLINGEN CHILD SMILED. BLANK STARES AV MORTEN ANDENÆS VISES PÅ GALLERI RIIS TIL OG MED LØRDAG 13. NOVEMBER. HAN ER OGSÅ AKTUELL MED BOKEN WE LIVE IN THE HOUSE ACROSS THE STREET, UTGITT AV TEKNISK INDUSTRI. MORTEN ER GJESTELÆRER PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE.

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplassfor heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film- og videokunst». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningoslofotokunstskole.no.

Liknende artikler

Ingen liknende artikler