– Hva er et nasjonalt museum?

‍

Du har laget filmen Det nye museet, som følger prosessen mot nyåpningen av Nasjonalmuseets i 2022. Hva var utgangspunktet ditt for å lage en film om Nasjonalmuseet, og hvordan utviklet idéen seg gjennom prosessen?

En oppgave om Institusjoner  - tidsriktig fra 1990 tallet på kunstskolen jeg gikk på i England, var det som i utgangspunktet gjorde at jeg begynte å interessere meg for museer utover det å besøke dem. På Natural History Museum i London fikk jeg komme og fotografere funn fra Darwins reise med The Beagle og annet fra samlingen. Fokuset var hva som ikke vises, historiens og museets hemmelige liv. Dette har fulgt meg opp gjennom årene i flere arbeider.

Jeg jobbet også på museumsbutikken i National Gallery i London da jeg studerte og det å rusle gjennom et tomt museum på morgenen var en utrolig følelse. Det er jo slikt man kan drømme om å overføre på film. Så da det ble bestemt at det skulle bygges et nytt Nasjonalmuseum i Oslo tenkte jeg at det hadde vært fint å følge med. For hva er et nasjonalt museum? Hvem er det for? Hva skal man vise? Hvordan tenker de som jobber der? “The museum is a colossal mirror in which man contemplates himself”, skriver den franske forfatteren George Bataille. Det har han rett i, men et nasjonalt museum er også et bilde utad. Hvordan et land ønsker å fremstå. Hva ønsket man på Vestbanen? Et speil for oss alle? En turistmagnet? Begge?

‍

‍

Du har kommet veldig nært på Nasjonalmuseet i arbeidet med denne filmen. Hva betyr Nasjonalmuseet for deg og var det noe som overrasket deg etter som du ble bedre kjent med museets indre vesen under arbeidet med filmen?

For meg er museer et sted å se kunst, finne ut av ting og bli overrasket. Det var viktig at vi fikk tilgang til flere lag av institusjonen. Også der beslutningene ble tatt. I prosessen tenkte jeg ofte på det - hva som er viktig i filmen og viktig for meg, men også på opptak fotograf Line Lyngstadaas og jeg gjorde som blir historiske. Siste dag på Nasjonalgalleriet, det ærverdige Kunstindustrimuseet som ble magasin før det ble lokaler for en videregående skole. Filmen – blir en måte å bevare på  - den får et mandat utover seg selv.

‍

Du filmet gjennom mange år. Kan du fortelle om prosessen med å koke ned dette enorme råmaterialet til resultatet som endte opp i filmen?  

Jeg filmet fra 2016 til 2022 da museet åpnet og hadde helt enormt med materiale. Vi klippet ikke noe underveis, men laget noen små scener for å prøve ut formen på materialet. Jeg hadde sett for meg at det var slik den skulle klippes, med enkeltstående scener. Jeg jobbet med flere klippere på prosjektet fram mot ferdigstilling. Først klippet jeg alt ned til 8 timer. Så 5 timer. Når det så skulle ned, begynte det å gjøre vondt. Det er så lett å bli begeistret for alt. Det var viktig å holde på kunsten. Hele tiden minne seg selv og klipper på at kunsten er essensen i det hele og hva det handler om. I filmen er kunsten gitt plass i folks hender, et bilde bæres, flere hender i en klirrende lysekrone, en ullgenser pakkes opp og ned igjen. Kanskje blir dette filmopptaket den eneste visningen? Arkitekt Klaus Schuwerk hadde vi mye med. Det skjedde alltid noe når han dukket opp, han ga oss tanker om selve bygget, og det ga et interessant utenforblikk på museet, så det var også en avveiing om hvor mye plass han skulle få. Møtene var viktige for meg. Også her måtte klipper og jeg tenke hva en seer som ikke har masse kunnskap til museet kunne få ut av å oppleve disse på filmen. Vi har nesten ikke titler på de ansatte eller på kunsten, så det å klippe møter som ofte varte i flere timer ned til 5-6 minutter er en kunst. Her var det fint å sitte med en erfaren klipper og en som ikke hadde vært der og visste om alle sammenhenger.

‍

‍

I filmen benytter du deg av langsom observasjon, kan du si noe om bruken av dette virkemiddelet?

Jeg bestemte raskt at jeg ville filme observerende. Ingen intervjuer. Forespørslene var møter, flytting, restaurering. Det er Line Lyngstadaas som er fotograf. Vi har jobbet sammen ofte. Hun er en fantastisk fotograf. Tålmodig, begeistret og alltid ute etter et enda bedre bilde. I det vi kom inn i et rom var det å rigge seg til for så å gjøre seg så usynlig som mulig. Line har foto og jeg tar lyden. “Everything that I find is coincidental, but there’s nothing coincidental about the final film” har den amerikanske filmskaperen Frederic Wiseman, som er  kjent for observerende filmer uttalt. Det er en passende beskrivelse når man går inn i institusjoner som dette. Det jeg liker ved det observerende er at det i stor grad lar det være opp til tilskueren selv å reflektere over det som blir sagt. Rommet åpner seg. Man får mye «gratis» i små blikk og bevegelser. Selv har jeg aldri forstått det med manusskriving i dokumentarfilm. For det er like fantastisk hver gang man går inn i et rom og er man ute etter en spesiell opplevelse kan du være sikker på at det ikke inntreffer. En heftig diskusjon, eller en misforståelse, et verk som åpenbarer seg, eller kun mennesker i bevegelse. Vi er helt stille under filming. Holder ofte pusten til vi er ute. Klipper i hodet. Ser sammenhenger. Sa de det? Fikk vi det? «Passiv capture. Active montage», har jeg notert etter et Wiseman foredrag.

DET NYE MUSEET AV BIRGITTE SIGMUNDSTAD VISES PÅ VEGA SCENE 07.04., KJØP BILLETTER HER.