Sesongåpning med mødre foran kamera

Du er aktuell med utstillingen Kate and Carol, med arbeider av deg selv og Cheryl Newman. Kan du fortelle litt om utgangspunktet for utstillingen, og hvorfor dere ønsket å vise disse to prosjektene sammen?

Cheryl og jeg møtte hverandre da vi underviste i fotografi i Oslo. Vi oppdaget at vi begge fotograferer mødrene våre. Eller, rettere sagt, at vi begge lager fotografier sammen med mødrene våre. For både Cheryl og meg står fotografering som handling sentralt i vårt arbeid, men vi har ulike tilnærminger.

I 2025 organiserte jeg en felles work-in-progress utstilling i Oslo, hvor jeg testet dialogen mellom de to prosjektene. Det ble tydelig for meg at det oppsto noe interessant da de ble vist sammen. De har samme utgangspunkt, men relasjonen til mødrene våre og måten vi arbeider sammen med dem på, er svært forskjellige.

I mitt arbeid er det større avstand og tilbakeholdenhet, mens Cheryls arbeid handler mer om samspill og lek. Jeg ønsket å bevare denne forskjellen framfor å forsøke å få de to prosjektene til å bli til én historie.

‍

‍

Dere fotograferer begge egne mødre, men på ganske ulike måter. Hva er det som skiller de to prosjektene, og hva oppstår i møtet mellom dem?

Jeg tror den største forskjellen ligger i forholdet mellom fotografen og moren slik det kommer til uttrykk i fotografiene. Cheryls arbeider orienterer seg mot samarbeid og interaktivitet. Hun oppfordrer moren sin til å gi slipp på tilbakeholdenhet og å innta en mer performativ og ekspressiv tilstedeværelse. Det er humor, gester og lek, og man får følelsen av at fotografiene skapes i samspillet dem to imellom.

Mitt arbeid med min mor er mer behersket. Jeg fotograferer henne nesten hver gang vi er sammen, ofte når vi er ute og går, og bildene har et lavmælt og distansert uttrykk. Forholdet vårt er veldig nært og personlig, men også preget av vaktsomhet og tilbakeholdenhet. Med kamera kan jeg konfrontere disse tilbakeholdte følelsene og samtidig bearbeide mitt eget behov for kontroll.

Jeg tror det er nettopp dette som blir interessant når de to prosjektene vises sammen. Det oppstår en spenning mellom det som er flytende og faste, det nære og distanserte, tilbakeholdenhet og det ekspressive.

‍

‍

Begge prosjektene er utviklet over lang tid – du har fotografert moren din i 16 år. Hva tilfører tiden og fordypningen prosjektene?

For meg er tiden viktig. Etter hvert som moren min har gått fra å være 65 til 82 år, har fotografiene blitt en måte å se henne over tid på, men også en måte å se hvordan forholdet vårt endrer seg. Jo mer jeg fotograferer henne, desto mer lærer jeg henne som kvinne å kjenne. Det handler ikke bare om å dokumentere at min mor blir eldre, men den gjentakende fotograferingen blir en måte å forstå henne, og samtidig forstå noe om meg selv.

Jeg tror den samme, langvarige fordypningen er viktig i Cheryl sitt arbeid. Ved å vende tilbake, over tid, lar hun ulike sider ved moren komme til syne. Forholdet utvikler seg gjennom arbeidet med å skape fotografiene, og ting åpenbarer seg over tid; noen ganger gjennom samtaler, og andre ganger i stillheten.

Dere skriver dere inn i en lang og sterk tradisjon med fotografer som har benyttet kamera til å skildre relasjoner til sin nære familie. Hva tror du er grunnen til at fotografiet egner seg så godt til å utforske nære relasjoner og familiebånd?

For min del skaper fotografiet en slags avstand som gjør det mulig å møte ting direkte. Kameraet gir en umiddelbar tilgang til et annet menneske, fordi det vi ser kan gjenkjennes uten analyse. Samtidig oppstår en distanse i det man skaper et fotografi.

Når det gjelder min mor, har det å fotografere henne blitt en måte å konfrontere noe jeg ikke alltid kan sette ord på. Det er en handling preget av både hengivenhet og årvåkenhet, en intim gest utført på avstand. Gjennom fotografiene har jeg kunnet se henne på en annen måte og forstå henne som kvinne, ikke bare som min mor.

Jeg tror det gjentakende blikket er viktig. Man fortsetter å se på et menneske man tror man kjenner, og i den prosessen begynner man å se nye ting.

‍

‍

Hva håper dere at publikum sitter igjen med etter å ha sett utstillingen?

Jeg håper publikum tar seg tid til å se på bildene. Utstillingen handler om forhold mellom mødre og døtre, men også hvordan vi ser på kvinner som blir eldre og hvordan de blir framstilt.

Både Cheryl og jeg har vent tilbake til mødrene våre gjennom mange år, og jeg tror nettopp dette langvarige blikket er viktig. Det gir rom for kvinnene å bli betraktet med alle sine ulike nyanser, i stedet for å bli redusert til én forestilling om hva en eldre kvinne eller mor er.

Jeg håper også at besøkende kan kjenne igjen noe fra sine egne relasjoner. Utstillingen forsøker ikke å gi ett enkelt svar på hva et mor-datter-forhold er. Den rommer både aksept og ubehag, og jeg tror dette er noe av det som gjør den interessant.
 

UTSTILLINGEN KATE & CAROL AV CHERYL NEWMAN & KATHARINE MACDAID VISES PÅ FOTOGRAFIENS HUS TIL OG MED 27. SEPTEMBER. LES MER OM UTSTILLINGEN HER.

‍