- Strippet for fortellinger, mettet med indre spenninger

‍

Gratulerer med å være både utstillings- og bokaktuell om dagen. På Galleri Riis viser du utstillingen «Sprekken i gulvet». Hva stiller du ut der?
 
Sprekken i gulvet består av tjuetre nyproduserte fotografiske arbeider. Der hvor arbeidene mine de siste ti årene typisk har forholdt seg til familiære rom og objekter, og vektlagt narrative lesninger om alt det usagte som oppstår i hjemmet, er arbeidene i denne utstillingen strippet for fortellinger, men mettet med indre spenninger. Forholdet mellom flate og rom, figur og bakgrunn, mangel, tomhet, mørke og skygge danner en egen grammatikk. Verket Ikke skygge, ingen ting er emblematisk for dette. Når et objekt smelter sammen med sin skygge blir skillet mellom den ene og den andre, mellom årsak og virkning, mellom noe og intet vanskelig å gripe fatt i.
Forholdet mellom synlighet og fravær, samt blikket og språkets begrensninger er sentralt i utstillingen. Det som bildene vekselvis skjuler eller avslører er ikke et resultat av unndragelse eller tvetydighet, men av forholdet mellom fotografiet som fysisk flate og det illusoriske rommet vi opplever. Den ikke synlige baksiden av et stykke brunt papir for eksempel i verket Vrengt og tømt, eller punktet der en sti forsvinner utenfor synsvidde i Vår (sti), er betegnende for hvordan det fotografiske både muliggjør tilgang til verden og minner oss om dens grunnleggende utilgjengelighet.

‍

‍

‍I utstillingen din er det en mange bilder av objekter og stilleben, og kanskje færre mennesker enn hva vi er blitt vant til å se i utstillinger fra deg. Kan du fortelle litt om prosessen bak denne utstillingen. 
 
Da vi tok ned min forrige utstilling ved Galleri Riis, Rommet rundt stolen, var det som om noe slapp taket i meg. Jeg jobber jo ikke prosjektbasert, men med arbeider som over tid danner noen mønstre i møte med andre arbeider, og da den utstillingen var over kjentes det som om jeg var, om ikke ferdig med noe, så i alle fall klar til å gjøre noe annet. Kristin Bråthen ved Galleri Riis beskrev det som om jeg var i gang med en ny roman til denne utstillingen og det synes jeg er en passende måte å beskrive det på. Etter hvert som dette arbeidet vokste frem så jeg at ethvert bilde med mennesker låste lesningen til å omhandle dem og deres relasjon til de andre bildene, og det var en frihet - først og fremst for en potensiell betrakter - i å kunne møte bildene med seg selv heller enn forsøke å avlese hvordan det avfotograferte mennesket passet inn. Ikke bare er det ingen mennesker, men det er heller ikke bilder av spor av mennesker på samme måte som tidligere. Da er det mulig for en betrakter å møte bildene på deres egne premisser. Og se hvordan fotografiene hver for seg danner sine egne rom. 

‍

‍

‍Lørdag gir du ut boken «Hvit stol. Mørkt rom.» på Heavy Books, som er din tredje fotobok. Kan du si noe om bokens innhold og kapittelstrukturen som går som en rød tråd i denne utgivelsen?
 
Et overordnet spørsmål som mitt arbeide har kretset rundt er hvilken rolle bilder og språk har i å forme, og gi mening til verden omkring oss. Bokens tittel spiller på kameraet som et mørkt rom, og måten den fotografiske prosessen kan sees som et speil på hvordan vi maner frem en verden, som fra ingenting. Boken er delt inn i tre kapitler som løst antyder barndom, voksenliv og alderdom. Evnen til å tyde fotografiske flater beror på en læringsprosess som tar til rundt kjøkkenbordet med våre omsorgspersoner. Vi gir navn til ting og klassifiserer, lærer å separere forgrunn fra bakgrunn, samtidig som forholdet mellom bildet og det det refererer til begynner å avtegne seg. I takt med denne mestringen av språk og bilder blir verden tiltagende sømløs og fortettet med betydning - vi stoler på at den bærer, like mye som vi stoler på at stolen ikke går i stykker når vi setter oss ned. Hvit stol. Mørkt rom er inndelt i tre kapitler, og hvert av kapitlene innledes med en tekst skrevet av meg selv. Teksten speiler ikke bildene 1:1, og bildene er ikke illustrative for teksten, men er ment å fungere som en fortelling som løst refererer til barndom, voksenlivet og alderdom. Da jeg begynte å jobbe med denne boken var jeg opptatt av det at jeg, i begynnelsen av førtiårene, står i et slags mellomrom. Jeg har barn som har hele livet foran seg og foreldre som etter hvert ganske snart kommer til å gå ut av tiden. Mye av arbeidet de siste ti årene har kretset rundt hvordan fotografiet ikke bare beskriver verden, men er å regne som fundamentet i det at vi som mennesker danner en verden og verdensbilder. 

‍

‍

‍Hva skal skje på lanseringen på Galleri Riis lørdag 1. november kl. 15:00?
 
I forbindelse med lanseringen 01.11. på Galleri Riis skal jeg ha en samtale med kunstner Else Marie Hagen. Else Marie og jeg har kjent hverandre i over et tiår, hun er en kunstner med et utrolig skarpt blikk og en evne til å sette ord på sine observasjoner, om mitt og andres arbeide på en måte som er lettfattelig samtidig som det er nyansert og kuttet ned til beinet. Jeg har alltid vært fascinert av hennes evne til å gripe fatt i essensen i et fotografisk arbeide, være det seg over en kaffe eller i forhold til studenter (vi har undervist sammen flere ganger), og jeg ser for meg at samtalen vil dreie rundt boken og utstillingen som er å se i galleriet - jeg ser frem til å høre henne dele sine tanker og erfaringer i møte med mitt arbeide, både det i boken og det som er å se på utstillingen. 

‍

‍
 

UTSTILLINGEN "SPREKKEN I GULVET" AV MORTEN ANDENÆS VISES PÅ GALLERI RIIS TIL OG MED 08. NOVEMBER. LANSERING AV BOKEN "HVIT STOL. MØRKT ROM", UTGITT PÅ HEAVY BOOKS, LØRDAG 01.11. KL. 15:00, MED KUNSTNERSAMTALE MELLOM ELSE MARIE HAGEN OG MORTEN ANDENÆS.