Vil bevare Y-blokka

I planleggingen av et nytt regjeringskvartal har regjeringen vedtatt at Y-blokka  skal rives, med bakgrunn i Statsbyggs sikkerhetserklæring. Hvorfor ønsker dere i Støtteaksjon for å bevare Y-blokka å hindre at dette skjer?

Hanne Sophie (HS): Bygget er et resultat av et samarbeid mellom tre store kunstnere: arkitekt Erling Viksjø, kunstner Carl Nesjar og kunstner Pablo Picasso. Det er et viktig kulturminne og representerer etterkrigstiden i norsk historie, før oljen gjorde sitt inntog og fremtidshåpet og arbeidsviljen stod sterkt i folket og hos politikerne. Y-blokka er et av Norges senmodernistiske fyrtårn.

Det er forferdelig trist at vi har et bygg med så mange arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter og særpreg, så mye kulturhistorie, så mye som aldri vil kunne gjenskapes – og så er det plutselig greit at et knippe politikere som ikke forstår dette skal kunne ta en avgjørelse om å rive, og neglisjere anbefalinger og bønner fra en hær av fagfolk, by- og riksantikvar, protester fra Picasso-administrasjonen og anbefalinger om bevaring fra fagfolk i internasjonal sammenheng.

Før 22. juli 2011 samarbeidet riksantikvaren med blant andre Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (i dag, ironisk nok, en del av Kommunal- og moderniseringsdepartementet med minister Jan Tore Sanner i spissen som forkjemper for å rive Y) om freding av Høyblokka og Y-blokka. Verneforslaget var klart i juni 2011. Symbol- og verneverdien ble ikke mindre måneden etter tross terroraksjonen, byggene stod like stødig og kunsten var uskadd. Høyblokka skal bevares, er det bestemt.

‍

‍

Til det kjedsommelige gjentas argumentene fra oss Y-entusiaster om hvorfor ikke bare Høyblokka skal få stå men også Y-blokka som danner en harmonisk helhet sammen, ved sine likheter og kontraster. Å fjerne Y-blokka amputerer helheten. Byrommet som dannes mellom byggene er et rom og en plass i Oslo som må fremheves og ikke ramponeres. Osloskolen bør ta Y-blokka inn i sitt pensum for skolebarn og ungdom som en viktig brikke i Norges historie og dra på ekskursjon og spise nistepakken sin på den vakre plassen mellom byggene. Elevene vil både lære historie, politikk, samfunnsfag, arkitekturhistorie og kunsthistorie. Jeg har møtt flere voksne mennesker oppvokst i Oslo som ikke er klar over at vi har Picasso i egen by. Det er kanskje en av grunnene til at politikerne kan ture frem uten enda flere protester.

Det finnes mange eksempler i Oslo på politiske avgjørelser om å rive bygg som senere politikere ”angrer” på. Ironisk nok er regjeringskvartalet et eksempel på dette da den modernistiske etterkrigsarkitekturen var sentral og politikerne bestemte at nye regjeringsbygg skulle ligge akkurat der Empirekvartalet fra 1800 tallet lå og lot det jevnes med jorden. I dag synes vi dette fremstår perverst og historieløst. Allikevel velger politikere igjen å handle like historieløst ved å rive Y-blokka som de vet er et av Oslos signalbygg.

‍

‍

Dere har nylig opprettet en folkefinansieringsaksjon som blant annet har som mål å samle inn penger til å engasjere en kunstner i et prosjekt knyttet til Y-blokka. Kan du fortelle mer om planene for dette?

HS: Flere arkitekter har engasjert seg i kampen for bevaring. De kan ikke sitte passivt og se en kollegas genistrek bli revet og mange gode kronikker og debatter er kommet i stand fra arkitekters hold. Men fra billedkunstnerne synes vi det mangler flere stemmer som forsvarer bevaring. Sammen med Kjersti Hembre og Marianne Borge, begge arkitekter, har jeg arrangert to folkeaksjoner foran Y-blokka med appeller og musikkinnslag. Å få en profilert kunstner i tale for en appell var nærmest umulig. Alle heiet på oss men få ville ytre seg. Vi har et ønske om å samle inn nok penger til å engasjere en kunstner som makter synliggjøre denne saken på en slående måte. Det er mange innganger som kan være effektive, for eksempel gjennom gravearbeid i beslutningsprosessene hos politikere eller noe visuelt oppsiktsvekkende. Gjennom vår crowdfundingsside kan folk bidra med valgfritt beløp. Som takk for bidraget vil de få en Y-pin eller Y-veske.
Vi har og et ønske om å vekke til live det internasjonale presset for bevaring av Y-blokka. Men det krever ressurser og vi håper en innsamling vil gi oss muligheten til å engasjere noen i dette arbeidet. Fortidsminneforeningen har gjort fantastisk jobb innen bevaring, og har også gjort noen forsøk her, men flere krefter må til.

‍

‍

I Y-blokka er det to integrerte kunstverk, begge basert på tegninger av Pablo Picasso og sandblåst av Carl Nesjar. I vinnerforslaget til det nye regjeringskvartalet er det mest omtalte verket «Fiskerne» flyttet til et nybygg mot Torggata. Hvorfor er det viktig å bevare disse kunstverkene, og hva tenker dere i støtteaksjonen om å flytte verkene?

HS: Vi mener kunsten ikke kan skilles fra selve bygget. Picassos verk er integrert og en del av helheten som nettopp er kunstverkets særpreg og begrunnelse. Det er ikke en utsmykning som er bestilt og gjort i etterkant, men planlagt som en del av bygget fra starten.

Det finnes kun to bygg i verden hvor Nesjar har utført sandblåsing etter tegninger av Picasso på fasaden, Y-blokka i Oslo og The Architects’ College of Catalonia i Barcelona. Det finnes flere skulpturer rundt omkring hvor de arbeidet etter denne spesielle metoden som Nesjar utviklet, men kun to bygg. Mens Y-blokka skal rives er bygget i Barcelona en turistattraksjon på grunn av kunsten til Picasso og Nesjar.

Siri Hoem, en av arkitektene som har engasjert seg for bevaring av Y-blokka argumenterer mot flytting av ”Fiskene” med poenget at det veier 100 tonn og har en flate på over 100 kvadratmeter. Det fremstår som galskap å skjære ut, flytte og integrere i et annet bygg. Uavhengig av størrelsen er det en merkelig og naiv beslutning fra politisk hold. Det er en selvfølge at det skal bevares det som bevares kan, men i denne sammenhengen blir det nærmest umulig å forholde seg til andre forslag enn bevaring av hele bygget.

Politikere er ikke interessert i å utrede bevaringsalternativer, de bruker argument om sikkerhet som skjold for det som etter min mening er egentlige fakta: de synes Y er stygg, de vil bli kvitt den og misbruker 22. juli som argument. Så enkelt. At de skal bevare ”Fiskerne” bøter ikke på deres avgjørelse. I møte med det for oss lite troverdige sikkerhetsargumentet (som referer til mulighet for bilbombe under en av Y`s vinger), har politikerne klart å stagge protestene fra Picassos arvinger, noe som er synd. Er det noe politikere ville skjelve over må det være protester fra etterkommere av en av verdenshistoriens viktigste kunstnere samt et tydelig internasjonalt press. Politikerne er klar over at rivning av Y-blokka ikke bare raserer et nasjonalt men også et internasjonalt kulturminne.

‍

‍

Du har laget filmen “Hammersborg Protecting the Bygone Future (2016)” som er filmet i regjeringskvartalet, og i filmen plasseres Høyblokka og Y-blokka i en større fortelling om modernisme og sosialdemokratiet i Norge. Kan du fortelle litt om denne filmen?

Birgitte (B): Utgangspunktet var at jeg skulle lage en film for Copenhagen Dox´ DOX:LAB. Filmen skulle være en samarbeid med en filmskaper fra Singapore og jeg så meg rundt etter noe som kunne omhandle norsk identitet og som kunne fortelle en historie om Norge. Da Statsbygg åpnet dørene i regjeringskvartalet for publikum i 2013 ble jeg med på en omvisning. Det ble en veldig spesiell opplevelse og jeg tror alle som var der den dagen ble berørt av å vandre opp, ned og gjennom disse moderne ruinene. Sporene av forfall som var satt inn, kunsten til Sitter, Nesjar, Tandberg og Picasso på veggene i helt stille oppganger. Jeg ringte fotograf Line Lyngstadaas som jeg har jobbet med før og hun kom med en kamera slik at vi fikk filmet det ordentlig.

Utenfor Y-blokka kom jeg i snakk med en kollega som tipset meg om Kjetil A. Jakobsens tekst ”Saklighetens drømmeliv” som var publisert på Kunstkritikk. Denne usedvanlige vakre teksten snakket om Høyblokka og Y-blokka på en måte som fanget opp både historien om byggene, ga et bilde av det Norge de ble reist under, et bilde av dagens Norge og hvorfor de nå begge stod i fare for å bli revet. Kjetil A. Jakobsen lot meg bruke teksten og slik kom alt sammen til å bli en film. Da den skulle brukes i en engelskspråklig sammenheng valgte jeg å ha en engelsk voice over lest av Kate Pendry. I etterkant av omvisningene fikk vi komme inn i bygget og filme mer og jeg synes vi har fått fram både gjennom bruk av teksten og bildene hva som står på spill og hvordan bygget ser ut inne. Mange blir overrasket når de ser dette. Både av hvor mange av veggene som har integrert kunst og formgivingen, særlig Y –blokka.

‍

‍

I filmen omtales Høyblokka og Y-blokka som et «Gestamtkunstwerk» (helhetskunstverk). Hva er det som går tapt hvis Y-blokka rives? Og hva er det som fikk deg som kunstner til å ville utvikle et prosjekt om nettopp denne bygningen?

B: For meg er Y-blokka og Høyblokka symboltunge fordi de forteller om et land og politikere som hadde visjoner om likhet for alle. De er symboltunge fordi de forteller om arkitekt Erling Viksjøs visjoner om tidlig å ville ha kunstnere inn i prosessen og som lot kunsten være en uunnværlig del av bygget. Det var norsk stein og Picasso til folket som gjaldt. Dette beskriver Kjetil A. Jakobsens tekst veldig godt. Og de er symboltunge fordi det var i regjeringskvartalet bomben gikk av 22. juli 2011 av krefter som prøvde å ramme det samfunnet Norge er blitt. Norge og Oslo har fortsatt igjen å forstå hvilke krefter det var og for å minne oss om dette synes jeg bygget bør få stå.

I Picasso-museet i Antibes, hvor nordmenn ynder å dra, kan man finne tegninger av dyr, fabelfigurer og fiskere – de samme motivene som er integrert på veggen på våre bygg og som kom til gjennom samarbeidet mellom Picasso og Carl Nesjar. Og på slike turer både dit og til andre byer kan nordmenn tusle rundt og se at til tross for at byene har fornyet seg har de beholdt små smug, gamle museum, rare plasser, kanskje et trehus midt i byen, og kanskje et bygg reist i et annet politisk klima og som vitner om andre tider, andre mennesker og andre politiske visjoner og verdier. I sånne stunder er det vel de norske besøkende ser på hverandre og sier så synd at vi ikke har slik i Oslo. Men vi har – enn så lenge – fortsatt slikt i Oslo. Vi har blant annet Y-blokka og Høyblokka og politikernes trang til å hele tiden se mot høyere bygg, større bygg og arkitektkonkurranser gjør oss ikke mer internasjonale. Det gjør oss til en provinsiell, historieløs og usikker nasjon. På grunn av dette synes jeg Y-blokka bør bevares og som kunstner mener jeg dette er en viktig sak å kjempe for.

‍

‍

HOLD DEG OPPDATERT VED Å FØLGE STØTTEAKSJON FOR Å BEVARE Y-BLOKKA PÅ FACEBOOK OG STØTT PROSJEKTET VED Å BIDRA TIL TIL GRUPPAS FOLKEFINANSIERINGSPROSJEKT.

‍

‍

‍

‍

‍

‍