Fragmenter, minner og assosiasjoner på MELK

‍

Du har kuratert utstillingen A Point of Entry, som vises på MELK. Kan du fortelle om ditt utgangspunkt for å ville lage denne utstillingen?

Selve utstillingsideen kom faktisk fra en støpejernsovn. I april i år fant jeg fragmenter av en gammel støpejernsovn i en iSEKK-pose utenfor Tostrups gate 29, rett nedi gata fra MELK. Et av fragmentene hadde et vakkert blomsterornament, og jeg syns det var såpass fint at jeg dro det med meg hjem, siden det uansett skulle kastes. Mens jeg bar det med meg drysset det kullrester ut av fragmentet, og jeg begynte å forestille meg hvordan det måtte ha vært da ovnen sist var i bruk.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan leiligheten den kom fra så ut, og begynte å søke etter solgte leiligheter i Tostrups gate 29 på Finn.no. Etter litt leting fant jeg en boligannonse med bilder som viste hele ovnen fragmentet mitt kom fra. Leiligheten var utrolig fascinerende. Den hadde furupaneler i alle rom, original stukkatur, reproduksjoner av klassiske kunsthistoriske motiver og gamle plakater for kulturarrangementer på 70- og 80-tallet som var stiftet til veggene, litt som et slags eksistensielt kart. Jeg begynte å spinne på en fortelling i hodet om hvem som hadde bodd der basert på det jeg så. Det ble begynnelsen på et essay om fragmenter og hvordan tingene vi omgir oss kan være utgangspunkt for nye fortellinger, avhengig av hvem som ser og de personlige erfaringene de bærer med seg.

Rett før sommeren ringte Behzad Farazollahi, som driver MELK, og spurte om jeg ville kuratere en utstilling. Da fikk idéen om en utstilling med utgangspunkt i fragmenter et ganske naturlig fotfeste. Første del av essayet jeg hadde skrevet om støpejernsovnen og leiligheten, ble også selve utstillingsteksten.

‍

‍

Til utstillingen har du valgt verk fra seks bidragsytere, fra kunstnere i etableringsfasen til mer etablert navn. Kan du fortelle kort om de ulike kunstnerne og tankene du har gjort deg om å presentere disse sammen?

Alle kunstnerne i utstillingen jobber med utgangspunkt i fragmenter på ulike måter, og mediene som vises inkluderer fotografi, tegning og skulptur. Selv om MELK er et galleri for skandinavisk fotografi, var det viktig for meg at utstillingen viste flere medier enn foto, ettersom selve idéen kom fra et konkret fysisk objekt. Med tanke på utstillingens tematikk, var det naturlig å tenke på Morten Andenæs i denne konteksten. Jeg har alltid vært fascinert av arbeidene hans. De har en tvetydighet som stiller et visst krav til betrakteren. Du må på en måte gi noe av deg selv for å få noe tilbake. Det gjør at verkene får større tyngde etter min mening, fordi du må bringe en del av dine egne assosiasjoner, erfaringer og minner til fortolkningen av dem. Max Barel har noe av den samme tvetydigheten i verkene sine og var derfor et naturlig tilskudd.

Fotografi har fått litt dårlig omtale av enkelte kunstkritikere de siste årene, men jeg tror mye av det skyldes at man har andre forventinger til fotografi enn til for eksempel maleri. Ettersom vi omgås bilder hele tiden, er vi så vandt til at de skal gi oss noe raskt, et slags budskap som skal treffe umiddelbart. Jeg tror det er lett å ta med seg denne forventingen om at man skal forstå det man ser øyeblikkelig i møte med fotografi, men det er jo ikke det som er hensikten med fotografi som kunstform. Jo mer du gir av deg selv, jo mer får du tilbake, pleier jeg å tenke. Verket oppstår i det øyeblikket du bringer dine egne tanker og erfaringer inn i det du ser, og det er også derfor man kan både oppleve og oppfatte et kunstverk på helt ulike måter. Det gjelder for øvrig for alle verkene i utstillingen. Kunstnerne gir deg et utsnitt av enten en reell eller konstruert virkelighet, et fragment, og så må du selv spinne videre på det det du ser.

Cecilia Jiménez Ojeda viser ganske konkret utsnitt av en reell virkelighet, nærmere bestemt hennes egen. Tegningene til Cecilia som inngår i utstillingen er karakteristiske i form av måten hun gjengir egne omgivelser på. I likhet med Morten og Max, fungerer verkene som en inngang inn i en større helhet, uten at det er noen fasit på hva denne helheten er eller innebærer. Da jeg jobbet med forberedelsene til utstillingen, var det viktig for meg at utstillingen skulle bruke hele utstillingsrommene i den grad det er mulig, så besøkende til en viss grad må aktivere seg selv. Utstillingsrommene på MELK har noen særegne arkitektoniske elementer, så jeg ville spille litt på disse.

Øyvind Bast var en kunstner jeg hadde fulgt med på en stund, og jeg forstod han som en kunstner som var vandt til å tenkte litt utenfor boksen. Da jeg tok kontakt med han var jeg ganske åpen om at han kunne få full frihet til å spille på de romlige elementene. Det mangler blant annet en takrosett i et av rommene, innerst i lokalet. Da jeg fortalte dette til Øyvind, tok han det, til min store glede, veldig bokstavelig. Han har blant annet laget en takrosett, og en veggfrise som henger under et av vinduene, hvorav han blant annet har brukt støpejernsfragmentet mitt til å lage mønster. Begge er verk du ikke umiddelbart får øye på hvis du forventer at kunst skal henge i øyehøyde på veggen. Sånn sett speiler verkene det ønsket jeg har om å få betrakteren til å gi noe av deg selv for å få noe tilbake. Du må engasjere deg på en helt annen måte når alle flater av rommet er i bruk.

Johanne Hestvold var også et navn som havnet veldig naturlig i denne konteksten. Jeg så noen veggarbeider av henne på Billedhoggerforeningen i 2024 som jeg ikke har klart å glemme. Arbeidene på MELK har samme uttrykk, og i motsetning til noen av de andre verkene i utstillingen, er disse veldig abstraherte, samtidig som de har en taktil kvalitet. Det første man vil gjøre er å ta på dem! Dette er temporære verk laget med ferromagnetisk folie og jernstøv, som vil si at jernstøvet tas av når verkene monteres ned igjen. De viser litt til selve øyeblikksmomentet i utstillingen. Det at alt vi opplever er øyeblikk som forsvinner like fort som de kommer, men det vi har igjen er minner av det vi har sett, minner som også er med på å forme det vi ser videre.

Erlend Rødsten var den eneste kunstneren jeg ikke hadde så mye kjennskap til fra før, men jeg hadde sett et ovnsverk av han på Høstutstillingen i 2022. Verket var en replika i tre av en støpejernsovn fra Husqvarna og har brent seg fast i minnet. Jeg ringte han og fortalte om idéen til utstillingen, og han var veldig åpen for å lage et nytt ovnsverk. Verket han viser på MELK er en 1:1 av en gammel støpejernsovn han selv fant på et bruktmarked for noen år siden, og som han tilfeldigvis hadde liggende i studio. Så det passet veldig bra. Det skal sies at jeg hadde skrevet et slags tematisk rammeverk som kunstnerne fikk tilsendt, så det skulle være lett å få en forståelse for hva jeg ønsker å få til med utstillingen før de takket ja. De fikk også lese utkastet til første del av essayet om støpejernsovnen. Heldigvis resonnerte det jeg hadde skrevet med alle!

‍

‍

Sammenfallende med utstillingen har dere også laget en publikasjon. Kan du fortelle om denne og hva den inneholder?

Publikasjonen, som i likhet med utstillingen er titulert ‘A Point of Entry’, inneholder et essay i fire deler om fragmenter, persepsjon, minner og fotografi. Første del av essayet ble selve utstillingsteksten, og da jeg jobbet med det føltes det naturlig å skrive et større essay som kunne gi flere innganger inn i utstillingen. Utstillingen handler i seg selv om fragmenter, og om hvordan det vi ser er avhengig av tidligere erfaringer, minner og assosiasjoner. Det er dét utstillingstittelen ‘A Point of Entry’ viser til.

I andre del av essayet skriver jeg om sporene av liv som kan skimtes gjennom vinduer, og fortellingene vi ofte dikter opp i eget hode om det vi ser. Denne delen er litt rå, og beskriver en konkret erfaring jeg hadde med å bevitne naboen i blokka ovenfor meg da hun tok sitt eget liv. Jeg nevner innledningsvis Rear Window av Hitchcock, fordi fortellingen hovedkarakteren skaper i sitt eget hode om det han ser gjennom naboenes vinduer, kun er basert på bruddstykker av flere hendelsesforløp. Han er en aktiv observatør, men han kjenner ikke hele historien rundt det han bevitner. Han ser kun fragmentene, og bygger videre på dem med sin egen fantasi. Dette er en naturlig tendens alle har til å fylle tomrom når vi ikke kjenner hele historien, og ofte er vi ikke helt bevisste på det heller.

Tredje del av essayet tar for seg et studiobesøk hos Morten Andenæs i sommer, hvor vi skulle ta et utvalg at verk til utstillingen. Her kobler jeg et av Mortens fotografier, Broken Wegdwood Edme (2021) til et minne om en tallerken i samme serie som moren min knuste ved et uhell da jeg var liten, og som hun limte sammen og fortsatte å ta vare på. Jeg tenker på den hendelsen hver gang jeg ser den ødelagte koppen i Mortens fotografi. Denne delen går litt inn på hvordan det vi ser formes av det vi har sett tidligere. Et av de andre verkene som jeg har skrevet om i essayet, Taking umbrage (2019), vises i utstillingen på MELK og binder på en måte publikasjonen mer direkte til utstillingen.

I siste del skriver jeg om minner, da særlig om bestemoren min som har demens, og om hvordan jeg husker henne basert på objekter jeg forbinder henne med, og ikke minst hva hun husker om meg. Den samler også tråden fra de andre delene, og er mer en samlende refleksjon rundt hvordan jeg ser og opplever omgivelsene mine basert på egne erfaringer. Både tekst og design har jeg stått for selv, og de to nevnte verkene av Morten er med i publikasjonen. Den er trykket av Nilz & Otto i Oslo, som for øvrig er superdyktige folk.

‍

‍

Søndag, som er utstillingens siste dag, inviterer dere til en Walk & Talk i galleriet 14:00. Hva vil publikum få oppleve denne dagen?

Walk & Talk er en ny serie på MELK hvor de inviterer en utstillende kunstner eller kurator til å holde en samtale i den aktuelle utstillingen. Jeg har invitert Morten Andenæs til en samtale, og sammen skal vi snakke om utgangspunktet for utstillingen, de utstilte verkene og publikasjonen. Det er lagt opp som en «walk», så både vi og publikum kan bevege oss rundt i galleriet mens vi snakker. Formatet gjør samtalen ganske naturlig og flytende, sånn at publikum også kan engasjere seg i praten. Alle er velkomne!

5. I tillegg til å kuratere utstillinger som denne driver du Bruu Studios. Kan du fortelle litt om denne virksomheten og hva du jobber med der?
Bruu Studios er et kunstneragentur som jeg startet i januar 2025, da jeg en liten periode hadde en litt uinspirerende «kontorjobb». Som kunstneragent jobber jeg for å fremme utvalgte kunstnerskap, som blant annet kan innebære å være med-kurator for utstillinger, bistå med søknadsskriving, lage arkiver basert for kunstnerens virke, ha kontakt med samlinger og drive nettverksbygging på vegne av kunstnerne. Jeg blir i mange tilfeller en slags høyre hånd, og bistår med det kunstnerne har behov for, noe som naturlig nok er veldig individuelt.

Jeg har det siste året stått i et litt krevende sykdomsbilde, noe som gjør at jeg må ta større hensyn til egen helse og kapasitet, så fra 2027 kommer Bruu Studios til å gå fra å være et kunstneragentur til å bli et interdisiplinært visningsrom og prosjektrom. Det gjør at jeg kan jobbe med utstillinger og kortere prosjekter periodevis og etter egen kapasitet. Jeg gleder meg til en litt mindre full innboks, kjenner jeg!

Kunstner Henrik Nordahl blir en del av teamet, og vi flytter denne høsten inn i et gammelt industrilokale i Lørenskog. Innflytningsfest er 21. november fra kl. 17 i Fjellhamarveien 52C, og vi kommer til å vise utvalgte kunstverk i en uformell setting, så da er det bare å komme!

UTSTILLINGEN A POINT OF ENTRY VISES PÅ MELK TIL OG MED SØNDAG 08.11. PÅ UTSTILLINGENS SISTE DAG ARRANGERES DET EN SAMTALE MELLOM KURATOR CHRISTINE BRUU OG KUNSTNER MORTEN ANDENÆS I UTSTILLINGEN 14:00. FØLGENDE KUNSTNERE VISES I UTSTILLINGEN: MORTEN ANDENÆS, JOHANNE HESTVOLD, ØYVIND BAST, CECILIA JIMÉNEZ OJEDA, MAX BAREL, ERLEND RØDSTEN.

‍