Henrik er vinner av prestisjepris

Gratulerer med å være årets prisvinner av BKHs fotokunstpris på 200.000 kroner for verket ditt på Vårutstillingen! Hvordan føles det å motta prisen og hva skal du gjøre med midlene?

Tusen takk! Det å vinne fotokunstprisen var en litt overveldende opplevelse som jeg har behøvd litt tid for å prosessere. I arbeidet opp mot Vårutstillingen fortrengte jeg litt at det skulle deles ut en pris for å kunne fokusere på arbeidene jeg skulle vise, så det kom som en skikkelig overraskelse. Nå som det har fått sunket litt inn er jeg først og fremst veldig takknemlig. De andre verkene som er med i Vårutstillingen er alle veldig sterke, og er laget av dyktige og hardtarbeidende kunstnere, så det å få den utmerkelsen for jobben jeg har gjort føles bra.

Det oppleves som en anerkjennelse fra kunstnerkolleger, for all den jobben man legger ned i arbeidene sine og som ofte ikke blir sett. Så selv om jeg selv ikke ser på konkurranser i kunstfeltet som helt uproblematisk føles det veldig godt.

Pengene vil gå tilbake inn i produksjonen min, det er jeg sikker på, men helt konkrete planer har jeg ikke enda. Jeg må sikte meg ut noen strategiske investeringer, som vil gjøre det enklere å opprettholde praksisen min på sikt og å videreutvikle kunstnerskapet mitt. Det er et kjedelig svar, men sånn blir det jo ofte når man snakker om penger.

‍

‍

Du har vunnet prisen for verket Noise Floor, som nå vises under Vårutstillingen på Fotogalleriet. Kan du fortelle om bakgrunnen for prosjektet og hva du viser i utstillingen?

I utstillingen viser jeg tre utvalgte fotografier og en lydinstallasjon. Noise Floor tar utgangspunkt i en tekst jeg skrev, etter å ha fått en kassettopptaker av en kunstnerkollega. Det er en veldig spesifikk maskin fra den litt myteomspunne produsenten Nakamichi, og som følge av dens kvalitet ble den i følge ryktene brukt til de første bootleg opptakene av Pink Floyd, skjult i en rullestol under konserten.

Maskinen var ødelagt når jeg fikk den, og under den påfølgende reparasjonen ble jeg bevisst på visse paralleller mellom hvordan støy kroppsliggjøres i maskinens teknikk samt elektronikk, og hvordan jeg oppfattet min egen støy der jeg satt bøyd over pulten. Det ble roten for denne utforskningen av internaliserte lydlandskap, og hvordan vi selv har en sonisk tilstedeværelse i våre omgivelser.

På Fotogalleriet viser jeg tre fotografier og en lydinstallasjon, som alle ble laget underveis i reparasjonen. Med fotografiene tok jeg utgangspunkt i de ulike stegene og prosedyrene som servicemanualen foreskriver, med nærbilder av ulike deler av maskinens indre. De ser på akkurat denne kroppsliggjørelsen av lyd, og de ekstreme lengdene teknologien gikk til for å minimere egenstøy.

Lydverket er derimot en slags motsetning til bildene i perspektiv. Når jeg reparerte maskinen, aktiverte jeg deler av kretskortene og fanget som lyd det som foregikk på innsiden. Dette materialet er deretter blitt satt sammen igjen til en serie komposisjoner, hvor jeg på Vårutstillingen viser komposisjon #2.

‍

‍

Juryen skriver om prosjektet ditt at «det er et konseptuelt og gjennomtenkt verk, som tar i bruk flere sensoriske virkemidler. Juryen verdsetter det kroppslige ubehaget som man sitter igjen med etter å ha opplevd det.» Synes du selv at verket gir et kroppslig ubehag? Et dette noe du har ønsket å oppnå med verket ditt?

Juryen har i mine øyne absolutt rett i at det etterlater et slags kroppslig ubehag, for det gjør det hos meg og. Når jeg først begynte å samle opptakene merket jeg at de opplevdes likt som å høre min egen puls om jeg sover med ørepropper.

Opptakene aktiverte fornemmelse av at jeg har lyd inne i meg som jeg til vanlig ikke er klar over, så det var noe jeg også aktivt utforsket i komposisjonene. Det ligger noe intimt og fremmed i den type lyd, som jeg opplever at forsterkes ved at de har et ikke-biologisk utgangspunkt. Noe intimt og fremmed, men samtidig også vakkert og spennende.

‍

‍

Helt sentralt i prosjektet ditt er den gamle båndopptakeren. Hva skyldes denne interessen for en gammel opptaker som vel for lengst var vintage da du ble født?

Jeg er på generelt grunnlag interessert i teknologi, og sporene av teknologi vi som samfunn og art legger igjen etter oss. Teknologi speiler ofte behov og ønsker vi har, både bevisste og ubevisste, og måten disse produktene designes og beskrives forteller noe om hvordan vi forholder oss til dette.

Jeg synes det derfor er veldig interessant å utforske teknologi som er forbipassert og utdatert, spesielt det som var "cutting edge" i sin tid. Siden det kan fortelle oss hvorvidt disse behovene og ønskene også er forbigåtte eller utdaterte. Kassett-teknologi fremstår for meg som et slags avtrykk eller fossil, som gjør noe flyktig til noe fysisk. Det synes jeg er veldig spennende, og det er nok litt av bakgrunnen til at jeg også fotograferer analogt.

Du har også utgitt en publikasjon om prosjektet. Kan du fortelle litt om denne og hvor det er mulig å få tak i den?

Det er riktig. I 2025 ga jeg ut kunstnermonografien Noise Floor på det Stockholms-baserte kunstbokforlaget Mount Analogue. Boken har samme utgangspunkt som verkene på Vårutstillingen, men utforsker dette gjennom to distinkte bildeserier og tekst. Det abstrakte og det tekniske, det kommersielle og det personlige.

Boken ble gitt ut i et opplag på 75 eksemplarer, trykket med riso og bundet for hånd. I Norge er den tilgjengelig over disk hos bokhandelen Fotoboka og fra forlagets nettsider. Den er også mulig å se i FFFs fotobokbibliotek.

HENRIK FOLLESØ EGELAND ER MOTTAKER AV BILDENDE KUNSTNERES HJELDEFONDS FOTOKUNSTPRIS FOR SITT BIDRAG I VÅRUTSTILLINGEN 2026. SE MER AV HENRIK HER. DEN ÅRLIGE VÅRUTSTILLINGEN PRODUSERES AV FORBUNDET FRIE FOTOGRAFER OG VISES PÅ FOTOGALLERIET TIL OG MED 28. JUNI. DELTAKENDE KUNSTNER ER HENRIK FOLLESØ EGELAND, JOANNA CHIA-YU LIN, EMMA LOMELL, JOHANNE NYBORG, GREG POPE, SAKIB SABOOR, DANSKJÆVELAND, CHRISTIAN TUNGE OG JOSTEIN VENÅS.