Utstilling med OFKS-student Bjørn Økland på Galleri Å

Kan du fortelle oss litt om hvordan utstillingen kom istand?

Bokprosjektet i det siste året ved Oslo fotokunstskole ga meg anledning til å lage boken «1968», og den la jeg blant annet ut i bokhandelen der jeg bor i Ås. En dag jeg besøkte Galleri Å, møtte jeg formannen for Ås kunstforening. Han hadde sett boka, og han lurte på om jeg ville stille ut i galleriet. Jeg hadde ikke store forventninger til oppmerksomhet rundt denne boka, så den invitasjonen føltes veldig bra. På en måte viser dette hvor tilfeldig det var at en nybegynner som meg fikk en fot innenfor.

‍

Utstillingen «1968 revisited» handler om drøm. Kan du fortelle oss litt mer om dette prosjektet?

Jeg er opptatt av drøm. Utstillingen tar utgangspunkt i boken«1968», men jeg har utviklet prosjektet videre og har også med andre bilder. Temaet er fortsatt drøm, og kurator Lila Zotou har gitt meg innspill på utvalg avbilder. Det er vanlig å si at drøm er motsatsen til virkelighet. Det kan man si, men det er ikke hele bildet. I dagliglivet er det vanlig at drømmer flagrer forbi uten at vi legger merke til det. Hvis en øver seg på å merke seg hva en drømmer, både nattestid og på dagen, vil en observere at drømmeaktige forstillinger skjer oftere enn vi kanskje tenker over. Disse forestillingene behøver ikke stemme med virkeligheten, men det er like fullt reelt at de drømmeaktige forstillingene kommer.

‍

‍

Men du har laget en utstilling med bilder. Kan du gjengi abstrakte tanker om drøm i bilder?

Både ja og nei. Om du mener å vise drømmer direkte, så er kanskje svaret nei. Men bilder kan hinte mot noe som hjelper oss til å se det drømmeaktige i det vi sanser. Og det er flere måter å gjøre det på. Bilder som er litt uklare og i grensen mellom det figurative og abstrakte, overlater gjerne til betrakteren å lage et innhold i bildene. Dette er en tilnærming som er vanlig i mange former for kunst. En annen vei er å lage bilder som viser noe som du egentlig ikke ser. Noe som er urealistisk. Det kan være en spore til å se at vi drømmer, og det er den metoden surrealistene har introdusert i kunstverdenen. Fortsatt er det menneskelig å forsøke å skape mening i bilder. Noen blir irriterte når de ser noe som de opplever meningsløst, mens andre opplever noe som resonerer med personlige drømmer og forestillinger. Og ofte er det ikke meningen å knytte bilder til en bestemt mening. René Magritte formulerte dette elegant:«It does not mean anything, because mystery means nothing either, it is unknowable».

‍

Du skal ha din første separatutstilling 19. september. Hvordan ser du for deg veien videre etter det?

Det er egentlig ikke helt klart for meg. Jeg gjør ikke dette for å bygge en karriere som kan bringe meg inntekter. Jeg står et litt annet sted enn mange yngre kunstnere. Jeg er delvis pensjonist og har inntekter fra helt annen aktivitet. Egentlig regner jeg med å tape en hel del penger på det jeg gjør, men det er såpass spennende at jeg likevel holder på. Det gir meg muligheten til å dyrke en annen side ved meg selv enn det jobben min har gitt meg tidligere. Jeg ser for meg å fortsette med å uttrykke kunst ved hjelp av kamera, men hva jeg vil utforske er stadig i støpeskjeen.

‍

‍

‍

Har du holdt på fotografering lenge, og hva har Oslofotokunstskole lært deg?

Jeg hadde mitt første mørkerom for 55 år siden og har fotografert lenge, men jeg har ikke tatt foto-utdanning før i de siste årene.  Oslo fotokunstskole har lært meg en hel del både teknisk og billedmessig. Lærerne og prosjektene vi har vært gjennom har gitt god læring, og et godt miljø og mange diskusjoner av bilder gjør at medstudentene også har betydd mye for læringen. Både lærere og studenter legger vekt på at målet er å utvikle et personlig uttrykk. Utdanningen har også bidratt til erfaring og tips når en skal lage bok og utstilling. Dette er sterke sider ved denne skolen.

‍

 Her finner du mer om utstillingen ved Galleri Å