Lys, luft og helse: Espen Gleditsch i Villa Stenersen

I utstillingen Sanatorium Stenersen retter Gleditsch kameraet mot sanatorier i flere land, blant annet et tidligere sanatorium i Lusterfjorden. Han undersøker hvordan arkitektur kan uttrykke håp og helbredelse, i tråd med modernismens visjoner. Villa Stenersens funksjonalistiske rammer blir et resonansrom for nettopp dette, i møte med Gleditschs fotografier.
‍

Utstillingen åpner for refleksjon – ikke bare om sanatorier som arkitektur for helbredelse, men også om hvordan vi i dag tenker på sammenhengen mellom velvære og helse, landskap og bygg. Gleditschs fotografier inviterer oss til å se tilbake – og samtidig reflektere over hvordan vi ønsker å forme fremtidens omgivelser.

‍

‍
 ‍
Hva var det som først vekket din interesse for sanatoriearkitektur, og hvordan ble dette til et fotografisk prosjekt?
 
Da Nasjonalmuseet inviterte meg til å lage en utstilling på Villa Stenersen hadde jeg laget flere utstillinger om moderne arkitektur tidligere. Mine prosjekter handler ofte om hvordan vi konstruerer og oppfatter historie: hva som blir beholdt og hva som blir utelatt når begivenheter blir til fortellinger.

Da museet tok kontakt var jeg fascinert av den underkommuniserte påvirkningen tuberkulosesanatoriene fra slutten av 1800-tallet har hatt på den moderne boligarkitekturen som kom et par tiår senere, og som Villa Stenersen er representant for.  Likhetene mellom tuberkulosesanatoriene og den modernistiske boligarkitekturen ble utgangspunktet for hele utstillingen, selv om utstillingens motivkrets strekker seg langt forbi arkitektur.

‍

‍
 
Utstillingen vises i Villa Stenersen – hvordan påvirker husets arkitektur måten bildene oppleves på?
 
Da kunstsamler, forfatter og finansmann Rolf Stenersen fikk utformet huset var bestillingen klar: det skulle huse både familien og hans kunstsamling. Dette er med andre ord et hus som hele tiden har vært ment for å romme kunst, og det føles riktig igjen å fylle rommene i de tre etasjene med kunstverk. Huset har en sterk egenart og det har hele tiden vært et mål å lage en utstilling der verkene og rommene går opp i en høyere enhet.
 
Et grep vi har tatt for å jobbe enda friere med dette samspillet er å ha bildene ute i rommet, i stedet for hengende på vegg. Bildene er montert på blankpolerte stålrør som er spent opp mellom gulv og tak. Dette er et materiale som ble benyttet i utstrakt grad både på tuberkulosesanatoriene til å lage senger, og senere i den moderne boligarkitekturen i møbler. Dette grepet gjorde det mulig å jobbe langt mer aktivt med samspillet mellom bildene og rommene, enn hvis bildene hadde hengt på veggene. Det gjorde det f.eks. mulig å ha et bilde foran en glassvegg eller en bokhylle, eller midt i rommet.

‍

 
I arbeidene dine står lys og luft som symboler på helse og modernitet. Hvordan har du oversatt disse kvalitetene til fotografi?
 
I utstillingen er det f.eks. bilder av himmelen over Villa Stenersen, bilder som inneholder ulike objekter som enten slipper gjennom lyset eller holder det ute, slik som vinduer, persienner, gardiner med mer. Det er også flere landskapsbilder som viser samspillet mellom sanatoriene og deres omgivelser, enten det er i de sveitsiske alper, i Nederland eller på Vestlandet.
 
På tuberkulosesanatoriene, som var der man ble behandlet for den dødelige folkesykdommen tuberkulose, var lys og luft selve grunnpilarene i behandlingen. Det var først etter andre verdenskrig at man fikk antibiotika som bet på tuberkulosebakterien. Frem til da ble pasienter behandlet med solterapi, ren luft og hvile. Av den grunn lå de første sanatoriene ofte på høyfjellet, der solforholdene var gode og luften var ren. Pasientene lå på balkongen og bakte i sola, sommer som vinter.
 
Siden sollyset var så sentralt for behandlingen forsøkte arkitektene som tegnet sanatoriene å tilrettelegge for at så mye som mulig av lyset slapp inn i rommene. Dette førte til at sanatoriene var tidlig ut med store, åpne lysmalte interiører. Alt dette ble senere absorbert av den moderne boligarkitekturen. Det er fascinerende å tenke på at vår tids interiøridealer om lyse, hvite rom startet med sykdom.

‍

 
Mange av sanatoriene du har fotografert ligger i forskjellige land. Oppdaget du noen fellestrekk eller kontraster som overrasket deg?
 
Jeg har oppsøkt en rekke tuberkulosesanatorier i Norge og på kontinentet, og det mest påfallende for meg er kanskje hvordan Villa Stenersen likner mer på et sanatorium enn flere av de faktiske sanatoriene.


‍

‍

Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha opplevd Sanatorium Stenersen?
 
Det er mye kontekst og research bak dette prosjektet, men når jeg fotograferer legger jeg dette fra meg på atelieret og jobber veldig magefølelsesorientert og intuitivt. Fotografiene i utstillingen er ikke laget for å illustrere en problemstilling eller tematikk. Tematikken er bare råmaterialet. Det er selve bildene som er innholdet eller meningen med utstillingen. Og bildene er ment for å oppleves, ikke for å forstås.  

UTSTILLINGEN SANATORIUM STENERSEN AV ESPEN GLEDITSCH VISES AV NASJONALMUSEET PÅ VILLA STENERSEN TIL OG MED SØNDAG 31. AUGUST 2025. ESPEN GLEDITSCH (F. 1983) ER BILLEDKUNSTNER OG LÆRER I TEKST VED OSLO FOTOKUNSTSKOLE. MED UTDANNING FRA BLANT ANNET KUNSTAKADEMIET VED KUNSTHØGSKOLEN I OSLO ARBEIDER HAN HOVEDSAKELIG MED FOTOGRAFI. GLEDITSCH VENDER SEG OFTE TIL KUNST- OG ARKITEKTURHISTORIEN OG UNDERSØKER HVORDAN VISUELLE UTTRYKK – ELLER VÅRE FEILTOLKNINGER AV DEM – FORMER VÅR OPPFATNING AV HISTORIE, IDEOLOGI OG KULTURARV.