- Svalbard har alltid vært i bakhodet

‍

Boka "Jeg har mindre til felles med dette landskapet" tar utgangspunkt i en reise du gjorde til Svalbard – et sted du også har minner fra å besøke som barn. Kan du si noe om hva som fikk deg til å reise dit og hvordan det var å komme tilbake til denne nordlige utposten av en øygruppe?

Helt siden jeg var i Longyearbyen som fireåring, har Svalbard alltid vært i bakhodet. Landskapet uten trær og med de rare fjellene gjorde et stort inntrykk på meg den gangen, og jeg lengtet ofte tilbake til villheten som jeg opplevde fantes der. Så da jeg i 2016 fikk vite at Norske Billedkunstnere har en gjestekunstnerhytte på Svalbard, var det egentlig bare å pakke kamerabagen.

Hytta jeg bodde på i nesten tre uker, ligger i Ny-Ålesund, som er en av verdens nordligste bosetninger og er i dag et viktig sted for forskning. Gjensynet med Svalbard var fantastisk, og jeg følte meg veldig privilegert som fikk muligheten til å komme til Ny-Ålesund. Du må nemlig ha invitasjon for i det hele tatt å ha lov til reise dit. Jeg landa i Ny-Ålesund på bursdagen min, men fordi jeg misforstod tidene for middagsservering i messa (alle måltider serveres i et eget bygg), ble jeg sittende alene på inne på kunstnerhytta og spise en pose med Toro Ertestuing til middag. Men med utsikt over dette landskapet som jeg hadde lengtet etter så lenge, gjorde det absolutt ingenting. 

‍

‍

En rød tråd i din kunstnerisk arbeidsmetode er at du oppsøker steder og skaper prosjekter med bakgrunn i hva som møter deg der, gjennom undersøkelser og observasjoner. Kan du fortelle litt om hva du gjorde på Svalbard og hvilke tematikker du utforsker i boken?

Hver gang jeg skal bli kjent med et nytt landskapet og det som finnes der, har jeg én regel om å være minst mulig forberedt på forhånd. Det skal være stedet, været og opplevelsen av å være der som er det styrende i arbeidet. Om det regner i flere dager i strekk, blir jeg naturlig nok sittende mer inne. Mens om jeg møter en fin sten som er god å sitte på, kan jeg kanskje bli værende der resten av dagen og følge med på hvordan omgivelsene endrer seg rundt stenen og meg. Dette er en veldig befriende måte å arbeide på hvor omgivelsene er med på å styre og forme verkene. Litt som Claude Monet som malte de samme landskapene bare i ulike lys og stemninger. Det eneste jeg har bestemt på forhånd, er at jeg har med kamera og en notatbok som jeg dokumenterer mitt møte med landskapet: det jeg så, smakte, hørte, følte og tenkte. Jeg liker å tenke på denne måten å jobbe på som en slags fenomenologisk, immateriell land art.

Siden en må bære våpen for å gå utenfor bebyggelsene på Svalbard, og fordi jeg ikke hadde råd til å leie en rifle mer enn noen få dager, startet jeg med å observere landskapet rundt Ny-Ålesund på avstand. Jeg var også mye nede ved fjorden og en av de første tingene jeg gjorde var å smake og lukte på havvannet forskjellige steder langs stranda, som jeg dokumenterte som en slags kartskisse i notatboka.

Etter hvert ble jeg kjent med noen forskere fra polarinstituttet, som tok meg med om opp til en isbre som ligger like ved Ny-Ålesund. Jeg hadde aldri tidligere vært på en isbre og det var en veldig spesiell opplevelse. Austre-Brøggerbreen som den heter, er en av verdens raskest smeltende isbreer. Blant annet er flere fotografier i boka av gule stener, som består av sandsten som er fra da Svalbard lå langs ekvator. Det er den samme typen sand i denne stenen som du finner i Sahara-ørkenen. Sentral i boka er også den røde elva som kom ut fra en isgrotte i breen før den rant over tundraen og ut i Kongsfjorden (den har gitt boka den røde fargen og lesetråden er en referanse til den). Alt dette kommer til syne når isbreene på Svalbard smelter som følge av menneskelige påvirkninger på dette ellers tilsynelatende ville og urørte landskapet. 

‍

‍

I boka er det blant annet en rekke fotografier som du har fotografert analogt, med film. Hva er det ved det analoge mediet som tiltrekker deg?

For meg er det først og fremst hvordan jeg forholder meg til et analogt kamera når jeg er i landskapet som er viktig. Det er en helt annen måte å observere på enn med et digitalt kamera. På samme måte som at jeg liker å la landskapet og været styre meg når jeg er ute å jobber, så liker jeg å overlate meg til det analoge fotografiet på den måten at jeg ofte ikke aner hvordan bildene faktisk blir. Særlig liker jeg godt å jobbe med storformatkameraet i landskapet. Det er en så kroppslig måte å jobbe på, og det føles som et måleinstrument litt som de forskerne bruker i Ny-Ålesund.

Når jeg finner noe jeg vil ta bilde av, så tar det ofte en halvtime før jeg får montert kameraet og tatt bilde. Det gjør at jeg blir litt kjent med akkurat det stedet som jeg kanskje ellers ville gått raskt forbi om jeg hadde brukt et digitalt kamera. Det førte allikevel til et par ubehagelige opplevelser, hvor jeg etter lang tid plutselig kom på at jeg hadde glemt å se etter isbjørn, selv om jeg aldri fikk se en.

‍

‍

Du har selv skrevet en tekst i boken, hvor du drøfter romantisering av den ville naturen og medgir at du var skeptisk til å reise tilbake til Svalbard. Hva gikk denne skepsisen ut på?

Hele mitt kunstnerskap kan egentlig ses på som ulike forsøk i å komme nærmere det vi tenker på som naturen. Selv om jeg er vokst opp utenfor Fredrikstad med skogen og havet tett på, har det alltid føltes som om at naturen og jeg er to ulike ting. Derfor har jeg helt siden avgangsprosjektet mitt på Oslo Fotokunstskole i 2012, hvor jeg dro ut i skogen på natta for å høre ugler, drevet nærmest en slags eksponeringsterapi hvor jeg har forsøkt å tilbringe mer tid med det som finnes rundt meg for å forsøke å se om jeg igjen kunne bli en del av naturen. Lenge holdt jeg fast ved slags romantisk idé som gikk ut på at om jeg bare fant noe som var virkelig vilt, så kunne jeg endelig gi slipp på denne separasjonen fra naturen. Men da jeg var på Svalbard, så gikk det opp for meg at min tilstedeværelse var med på å gjøre dette stedet enda mindre vilt, og at dette tilsynelatende ville landskapet blir styrt i enda større grad av menneskeskapte klimaendringer enn andre steder. 

I tillegg til min kamp mot denne konstruerte dualistiske tanken om menneske og naturen, så var det flere problematiske sider ved å reise dit. Svalbard har vært en gjenstand for kolonialisme, som fortsetter i dag i form av turisme, forskning og strategisk tilstedeværelse på øygruppa. I tillegg innebar det at jeg som veganer måtte bære våpen og i verste fall skyte en isbjørn i selvforsvar, bare fordi jeg skulle lete etter villheten som ikke finnes… Dessuten var det flyturene både til Longyearbyen og derfra til Ny-Ålesund. Jeg er glad for at jeg reiste, men som jeg konkluderer i boka kommer jeg ikke til å reise tilbake. Jeg får heller lengte tilbake slik jeg har gjort siden jeg var fire.

Hvor får man kjøpt boken?
Det enkleste er å søke på “Peter og landskapet” inne på Vipps, men du kan også kjøpe den gjennom nettsiden peterdean.no eller hos flere kunstbokforhandlere, slik som Tronsmo og B*stardbok. Den planlagte boklanseringen som skulle være i desember ble utsatt, men forhåpentligvis vil den finne sted i løpet av vinteren. 

BOKEN «JEG HAR MINDRE TIL FELLES MED DETTE LANDSKAPET» AV PETER DEAN ER UTGITT AV TOPOS BOKFORLAG. KJØP BOKEN OVER DISK PÅ TRONSMO, OG SE MER AV PETERS PROSJEKTER PÅ PETERDEAN.NO.

‍