Marianne og Dan har drevet NOUA i ni år

‍

Dere har drevet NŌUA i snart ti år nå, og holder til i flotte lokaler i Bodø sentrum. Hva er NŌUA og hva var det som fikk dere til å grunnlegge en møteplass for fotografisk samtidskunst i Bodø?

Da vi flyttet til Bodø i 2016, etter flere år i London, ønsket vi oss en plass der vi kunne møte både publikum og kollegaer, i tilknytning til våre egne atelier. Så da åpnet vi NOUA, var det som en arena for offentlige samtaler og foredrag med kunstnere, kuratorer, kunsthistorikere og skribenter, med fokus på problemstillingene og mulighetene fotografiet står overfor som samtidskunst i dag. Etter hvert skjønte vi at publikum gjerne ville møte kunsten vi pratet om, så da Bodø ble annonsert som Europeisk kulturhovedstad inngikk vi en treårig avtale med Bodø2024 for å opprette et nytt varig visningssted i Bodø.

Tilfeldigvis ble lokalet i etasjen over der vi holdt til ledig i samme periode. Vi utvidet, og åpnet visningsrommet i 2021, hvor lokalet, en gammel dansesal, var ferdig oppusset våren 2022. Nå holder vi fem utstillinger årlig, med kunstnere som jobber med foto og kamerabaserte uttrykk i vid forstand. Møteplassen er viktig også for oss som kunstnere, ettersom vi bor et stykke unna de største byene, og vi slik kan ha kontakt med andre aktører i byen, og også kollegaer fra resten av landet og internasjonalt. I dag består NOUA av visningsrom, seminarrom, prosjektrom og snart produksjonsverksteder.

‍

‍

Dere har hele tiden hatt et internasjonalt orientert program, dere hadde f.eks. nettopp en utstilling med den britiske fotografen og forskeren Lewis Bush. Har det vært en målsetting for dere å jobbe med kunstnere og andre aktører utenfor Norge?

Det har kommet nokså naturlig for oss i programmeringen å jobbe med både norske og internasjonale kunstnere, kanskje fordi vi har bodd mange år i England og har en stor del av vårt nettverk derifra. Samtidig har vi en del samarbeid med aktører og institusjoner internasjonalt som ofte er med på programmering og invitasjoner til kunstnere. Variasjonen i gir et godt innblikk i stemmene og tematikken som rører seg på kryss av landegrenser, med tematikker som berører oss lokalt og regionalt.

‍

‍

Dere hadde tidligere i år lansering av boken «Curating and Repair», som også var et internasjonalt samarbeid. Kan du fortelle om denne boken og samarbeidsprosjektet som ligger bak?

Curating and Repair er sluttresultatet av et treårig Kreativt Europa-prosjekt, Out of the Metropolis, som NOUA har ledet, i samarbeid med Finnish Museum of Photography i Helsinki og DoubleDummy i Arles. Igjennom de tre årene har vi hatt en rekke seminarer som har konsentrert seg om transnasjonal mobilitet og utveksling av kunst mellom institusjoner av ulike størrelser og på tvers av landegrenser, og nye former for samarbeid med internasjonale kunstnere, kuratorer og utstillingsdesignere. Publikasjonen trekker på samtaler som har gått igjen de tre årene, rundt «oversetting» av kunst mellom kunstner, kurator og institusjon og publikum. I arbeidet med boken har redaktørene Orlan Ohntonen og Anna-Kaisa Rastenberger lett etter nye ideer innenfor det de selv kaller “reparasjon”, eller omsorg i kunstfeltet.

I tillegg til seminarene produserte vi utstillinger på NOUA med teams av kunstnere, kuratorer og arkitekter som jobbet med nye utstillingsformat med tanke på økologi og «utveksling» av kunst mellom arenaer. To av disse utstillingene ble videre presentert på Les Rencontres d'Arles, Frankrike i 2025 og Bienal'25 Fotografia do Porto i Portugal.

‍

‍

Neste utstilling hos dere er med Thora Dolven Balke, bestående av nye verk. Kan du si noe om denne kommende utstillingen? 

Vi ser virkelig frem til Thoras utstilling Bunnløs i sommer. Utstillingen består av to nye, større arbeider - en skulpturell fotocollage printet på glasspaneler og en lyd- og lysinstallasjon, begge inspirert av vertigo, som bilde og fysisk opplevelse. I kjernen av utstillingen spilles et lydverk ut av høyttalere montert i høye stålporter, et samarbeid med komponist Henrik Skram. Verket består av innspilte lydeffekter og en komposisjon for strykere, og er basert på lydbilledlige grep i film for å beskrive fall. Dette desorienterende dragsuget mellom fasthet og oppløsning, å miste gravitasjonspunktet innenfor en ramme av gjenkjennelighet, er også synlig i de fotografiske verkene hvor motiver av skipsvrak, bylandskap og nære hverdagsscener glir over i hverandre.

‍

‍

Har dere noen råd til unge fotokunstnere som har lyst til å åpne egne visningsrom? Hva skulle dere ønske at dere hadde visst da dere grunnla NŌUA i 2017?

Enhver kunstner som driver et visningssted vil nok svare at tidsbalansen mellom egen kunst og visningssted vil være utfordrende, men også at de to utfordrer og utvikler hverandre. Det er viktig å stole på det man vil, men også være åpen for at det er et eksperiment som vil utvikles i alle slags retninger underveis.

Et kunstnerdrevet visningssted skal ikke nødvendigvis vare for evig, og det vi kanskje skulle ønske vi hadde tenkt mer på i starten var den langsiktige planen, for det er nemlig veldig vanskelig å tenke på å en dag skulle legge ned noe man har lagt så mye arbeid i over tid, men det er også utfordrende å utvikle det til å bli et uavhengig sted som lever videre.

Igjennom det tidligere nevnte samarbeidsprosjektet Out of the Metropolis var innovative former for mikrokunstarenaer også en viktig tematikk. I løpet av våren laserer vi Q&As på prosjektets nettside (oootm.com), med en rekke norske og internasjonale arenaer for foto som samtidskunst, som har ulike inngangsporter og tilnærminger til å presentere foto i permanente og midlertidige lokaler eller infrastrukturer. Vi håper det kan bli en inspirasjon til andre som ønsker å sette i gang initiativer, spesielt spredt utover landet og i utkantstrøk.

‍
VISNINGSROMMET NOUA BLE ETABLERT AV MARIANNE BJØRNMYR OG DAN MARINER I 2017. LES MER PÅ NOUA.NO OG FØLG DE PÅ @ATELIER_NOUA.

‍